De som har meg som venn på Facebook har kanskje fått med seg statusoppdateringer med utdrag fra sangen “Jeg snører min sekk” de siste dagene. I dag var faktisk femte dagen på rad jeg hadde ski på beina. Riktignok var det ikke lange turen 2. juledag. På ski ned i Seljord sentrum i snøfallet som hadde kommet natten før. De fire siste dagene har det blitt lengre turer. Det er så herlig å kunne gå ut døra, spenne på seg ski og bare sette av gårde. Slikt føre har ikke vært så vanlig i Seljord heller på en del år. I alle fall ikke i romjulen.

Jeg husker de første årene vi bodde her i Nordbygdi i Seljord. Det er vel omlag 15 år siden. Da inviterte vi slekt og venner på skifest utenfor huset. Med hoppbake, telemark-løyping på jordet og langrennsløype. Det var konkurranser og premier i ulike klasser. Gløgg og kakao ble koket opp inne. Det er et av de beste barndomsminner jeg har. Men de neste årene var det ikke særlig med snø i jula, så arrangementet ble aldri noe mer av.

Jeg har ikke vært på fjellet enda. Usikker på forholdene. Men med slikt føre som nå er det fantastisk å løype i skogen og på hei også. Finne løyper som noen har gått opp inne i skogen. Følge gamle skogsveier. Komme til forlate gårder. Ane de fordums minner. Tråkke seg opp på åskammen. Myse ut over den hvite dal. Suse nedover igjen den løype du selv har tråkket. La kvist nærmest stryke en om kinn der man går. Også renne helt hjem. Inn i varmen. Til mat og dusj. Livet kan ikke bli så mye bedre tror jeg. :-)

Solen går jo enda tidlig ned så det gjelder å komme seg hjem i tide. Men det blir mye vakkert å skue for øynene i den skumringstid. Vi stod på en liten knaus i dag. Hadde knapt direkte sollys på oss selv. Men kunne se den nesten 360 grader rundt oss. Halve horisonten var fylt av ett rødskjær fra den delende sol, mens fjelltoppene på den andre halvsiden av oss var også opplyst. Solen nådde fortsatt de og lyste toppene opp i et dunkelt rødlig skjær. I går nå jeg kom ned fra heia til en gammel går som heter Langvenda kom en slik siste stråle med lys opp over jordet og inn på gårdstunet. For et lite øyeblikk danset den røde strålen over jordet. Snøkrystallene lekte seg i lyset, glitret. Strålen traff tuntre og låve. Før den plutselig var vekk.

Synd jeg ikke har hatt med kameraet mitt på turene. Jeg har ikke gått med sekk enda. Jeg har prøvd meg på noen bilde med mobilen, men det blir ikke det samme. Får se om jeg ikke får tatt noen lekre vinterbilde på de dagene jeg har igjen. Det er uansett ikke lett å fange de vinterlandskapene like fint på et bilde som de er rett på øyne. Så det er bare å komme seg ut og se selv! :D

Jeg snører min sekk,jeg spenner mine ski,
nå lyser det så fagert i heien.
Fra ovnskroken vekk, så glad og så fri
mot store hvite skogen tar jeg veien.

I fykende fei, jeg baner meg en vei
blant vinterkledde stubber og steiner.
Den susende vind, meg stryker om kinn,
og snøen drysser ned fra lave greiner.

De vinger på fot gir liv og lyst og mot!
Nå stevner jeg mot høyeste tinden!
Alt tungt og alt trått, alt smålig og grått,
det stryker og det fyker vekk med vinden.

Og når jeg ser opp, da skuer jeg fra topp
den lyse dal med skoglier blandet,
da banker mitt bryst, av jublende lyst:
Jeg elsker, å, jeg elsker dette landet!

Noe av det fineste jeg vet er den stunden julefreden senker seg. Adventstiden er et jag etter alt som skal ordnes før jul. Det er vel ikke noe nytt som har kommet med “kjøpefesten”. Lenge før dette tiår har menneske hatt mye å gjøre i juleforberedelser. Alt har jo alltid skulle være i orden til jul. Før julefreden kunne senke seg.

Så når freden da kan senke seg er en hellig stund for sinn og kropp. Jeg husker for noen år siden når jeg kjørte fra Seljord til Sandefjord på juleaften med ankomst der nede omlag halv fem. Det var helt stille på veiene. Snøen hadde kommet tidlig det året. Det var lys i husene. Folk på vei inn og ut av kirke. Med ski og sparker stående utenfor. Jeg beklager jeg fortykket julefreden med å kjøre bil da, men det var en nydelig tur. Nå er det ikke like stille på juleaften i trafikken. Det er jeg kanskje medskyldig i… Uansett ikke hva dette innlegget handler om. :-)

Å stå på trammen. Høre kirkeklokkene ringe. Høre latteren inne i huset. Lukten av god mat som forberedes. Se naboen ta i mot gjester med glede. La stillheten senke seg over land. Da gledes mitt hjerte.

I denne søte juletid
bør man seg rett fornøye
og bruke all sin kunst og flid
Guds nåde at opphøye

Så lyder det første verset i en dansk julesalme fra 1700-tallet. Salmen finner vi på en rekke juleplater i en noe mer morderne drakt. Jeg liker denne teksten. Når vi har styrt så mye med forberedelsene til jul må vi ta oss tid til å den fornøye også. Ikke stresse etter å komme ut av julen. Men å ta seg tid til det som betyr noe.

Denne stund er forunt alle. Uansett tro. Vi trenger dette pusterom fra det daglige. En stund med håp om fred for vår verden. Tid for å se fremover. La liv fødes på ny. Ikke la drømmer dø, men holdes kjært.

Og for oss som tror på Jesus som frelser må vi aldri la julens gaver, selskap, fest, ferie føre til at vi glemmer bort hvorfor vi feirer. Det mener jeg de to neste linjer i verset handler om. Å helliggjøre Gud også, og spesielt, i denne stund. Vi kan egentlig feire Jesus fødsel hver eneste dag, han ble kanskje ikke født 25. desember. Og man kan si vi feirer det hver eneste dag i bønn og lovsang. Uansett argumentasjon er det viktig for meg å ha fokuset på julens betydning når det er jul. Jeg merker at med alt som skjer i julen er det for meg fort gjort å gli lengre bort fra Gud enn i hverdagen. Allikevel trenger jeg så mye denne tid. Den har for meg alltid vært den beste tid i året. Også når jeg ikke har vært troende. Eugene Peterson oppsummerer det godt i ett avsnitt i ett av hans dikt:

Amiably conversant with virtue and evil,
The righteousness of Joseph and wickedness
of Herold, I’m ever and always a stranger to grace.
I need this annual angel visitation.

Så jeg tror alle trenger denne stund av julefred. Og jeg skulle ønske at alle kunne oppleve den.

Jeg pleier å skrive noen ord på kortene til julegavene som jeg gir til mine nærmeste. Tror de setter pris på det. I ble det dikt jeg har skrevet selv. Så her er to juledikt for anledningen. Begge diktene er skrevet i to varianter. Men jeg sparte bare på kladdene. Så det er kladdene som er gjengitt her. ;-)

—

Julenatt

I natt er ingen natt
den er så meget underfull

i natt skinner stjerner
gir undring på jord

i natt lever drømmer
liv født på ny

—

Julenatt 2

tusener små snøkrystaller
skinner, blinker, glitrer…
under månen sitt bleke lys

tusener skjøre menneskeliv
vandrer, pulserer, glitrer…
under Gud sitt kjærlige åsyn

Så etter turen hjem til Seljord var jeg tilbake i Oslo. Oslo er en grei by å besøke, men ikke å bli værende i. Jeg trenger litt mer landlige omgivelser over tid. Selv om jeg til min skuffelse merker at jeg stadig blir mer og mer glad i urbane omgivelser. Men Oslo er for rotete og uryddig til å trives i uansett. Men det er kjekt å være innom, treffe folk og dra på ting som skjer. ;-)

Denne gang skulle jeg på seminar og Forbundstyremøte i Hyperion. Som skrevet om tidligere var det jo store problem i denne organisasjonen tidligere i høst. Derfor var det avgjørende at dette ble et bra seminar, bedre enn de siste års seminarer. Og det følte jeg det ble. Desisjonskomiteen, som jeg sitter i, hadde ett eget møte på torsdagen. Det fungerte bra.  Forbundstyret startet med sitt seminar på fredagen. De hadde en god kombinasjon av faglig innhold og sosiale stunder.  Jeg fulgte delvis med fra sofaen bak i rommet. Fint å sitte der. Se på de nye tillitsvalgte som har så mye å lære. Ikke noe negativt med det! Vi har jo alle vært der en gang. Det er på mange måter kjekkere å være i det stadiet enn å være inngrodd pamp. ;-)

Fordelen med å ha vært med en stund, og å sitte i obskure komiteer, er at man kan ta seg litt mer friheter. Føler ikke samme forpliktelse til å være tilstede på hver minste bit slik som jeg gjorde når jeg satt i Forbundstyret. Så på fredagskvelden tok jeg meg en tur til noe helt annet enn Hyperion. Dro bort på Ungfila i Filadelfia-menigheten. Følte jeg trengte litt åndelig påfyll, og hadde fått en Twitter-oppdatering på at de skulle ha juleavslutning. Så lå de jo like i nærheten også. (Akkurat det der er lit kjekt med Oslo.)  Slo meg forresten når jeg om dit at jeg nok har vært der før en gang for lenge siden. Ungfila hadde besøk av en amerikansk-pastor jeg ikke husker navnet på. Han var flink. Skulle gjerne hatt navnet. Mot slutten dro de i gang med en “Fire tunnel”. Noe jeg aldri har vært borti  før. I ettertid syntes jeg det er litt overraskende. For det var bra! ;-)

På fredag viste forresten Oslo seg fra sin bedre side. Jeg hadde sovet godt og lenge hos en kamerat, dusjet, klimpret litt på gitaren hans og dro så på lille-kofferten min gjennom Oslo. Så begynte snøen å lave ned. Da ble julegatene straks mye penere. Satt meg på trikken og rullet oppover mot Kjelsås. Der la jo snøen seg på bakken til og med! Trillet kofferten litt mer. Og ringte på hos mine besteforeldre som jeg fikk nød-overnatting hos siden jeg ikke hadde med meg noen form for sengetøy eller lignende. Hadde vel ikke plass til slikt på rundturen min. ;-)

Gaute Juveth ser snøen lave ned i Oslo. Noen som vil ta en kakao? :) – 04 December at 12:30 via Mobile Web

Ble ingen kakao den dagen. Men Solveig ville ta en kaffe på lørdagen. :-) Men siden jeg på lørdagen sendte SMS til helt feil nummer to ganger før jeg innså min egen tabbe ble det ingen kaffe. Når jeg endelig sendte rett var hun på julekonsert i Storsalen. Jeg tok turen bort ditt og jeg. Jeg kom litt midt i, men det gjorde ikke noe. Traff på John Olav, og en del folk jeg følte jeg har sett før men ikke aner hvem egentlig er. Konserten var knallbra. Enda bedre var dekor og lyssetting. Lys bryr jo jeg meg om! De hadde en relativt liten lysrigg, men sikkert fått inn litt ekstra bevegelig i anledning. Uansett brukte de riggen helt perfekt. Det var skikkelig gjennomført lysbruk i forhold til dekor, i forhold til bekledning på flere av de på scenen og hva de fremførte. Musikken var det og ingenting å utsette på. Særlig vil jeg trekke frem gospelkoret Moasic. Aldri hørt om de før. Shame on me! Dyktig gruppe. Og for en julestemning, i alt fra deres uppbeat egenkomponerte sanger til tradisjonelle Deilig er jorden. I pausen spiste vi kanelbolle, pepperkake og drakk gløgg. Det var folksomt og trangt, jeg blir gjerne litt ukomfortabel da. Det gjorde allikevel ikke noe. Det var så stemningsfylt. Etterpå følte jeg måtte tilbake til Hyperion. Kunne ikke være vekk begge kvelder. De hadde satt i gang Star Wars – A New Hope originalversjon(!) på minikino. Det er også jul for meg. Jeg så Star Wars for første gang en jul for mange år siden. Hang litt der etterpå, og tok så (nesten) siste trikk opp til Kjelsås.

Søndag kveld hang jeg timesvis på Gardemoen. Sliten og fornøyd. Så på film, leste ferdig Fortuna og så på menneskene som travet forbi. Rundturen var over. Glede! ;-)

–

Som dere ser er høstdrakten vekk. Jeg erklærer herved høsten over. Vinteren er her! Og ikke minst julen! :D