Til noe helt annet: TV-serien Lost. Jeg digger den serien. Er du en av de som gav den opp? Fortvil ikke. Den blir bare bedre.

Når jeg så ferdig sesong fem i sommer var jeg henrykt. Jeg husker jeg hadde planer om å skrive om Lost på bloggen da og. Av uvisse grunner skjedde det ikke. Før sesong seks begynte nå tenkte jeg og på å skrive, men det ble nedprioritert. Men nå vil jeg skrive om sesong seks. Så da må jeg bare skrive om min henrykkelse for sesong fem først.

Jeg går ut i fra at du kjenner til serien. En gruppe personer styrter med fly over at Atlanteren og ender opp på en tilsynelatende øde øye som viser seg å være lite øde og veldig mystisk. Om du ikke viste det bør du i grunn bare slutte å lese dette med en gang og begynne å se serien i stedet. ;-)

Folk som har sluttet å følge med klager gjerne på at det bare er nye spørsmål og ikke svar. Det er egentlig ikke så sant. En av grunnpilarene til en spenningsserie er jo det mystiske. Det vi som seere ikke kjenner til. Lost er jo ikke formiddagsdrama heller der vi kjenner alle motiv og får se det om igjen 100 ganger før serien kan gå et halvt skritt veider på plottet. Jeg ser ikke helt underholdningen i det. Joa, det finnes nok en mellomting. Men skal man ha en “serialized”-serie – altså en serie som ikke baserer seg på at handlingen løses i slutten av episoden og det er noe helt nytt i neste episode – da må man holde igjen på hva seerne får vite. Og det er jo ikke slik at Lost ikke kommer med svar. Det står heller på at noen forlanger at alt i Lost skal forklares. Samme urimelighetskrav stilles ikke andre Sci-Fi serier. Ja, Lost er Sci-Fi/Fantasy om du virkelig trodde noe annet. Det er kanskje nettopp der problemet for mange ligger.

Poenget her var allikevel ikke hva slags type serie Lost er. Poenget her er at sesong fem er noe helt for seg selv. Og det er ikke slik at man må lide seg gjennom de fire foregående sesongene for å komme til femmeren.  Jeg så gjennom alle sesongene i høst. Sesong 1 og 2 er topp. Sesong 3 grei. Sesong 4 daler litt. Så slår sesong 5 til. Den er genial.

Jaja, man kan si hva man vil opp tidshopping. Jeg er ikke den største fan av konseptet heller. Men det fungerer så bra. Tidshoppingen på øya og “the flash forwards” er så smart bygd opp. Tydelig planlagt godt før innspilling. Jeg påstår man nesten at man kan se sesong fem alene, uten å kjenne til de andre.  Den henger så sammen med seg selv, samtidig som den selvsagt henger sammen med resten av serien. I sesong fem får du nesten alle spørsmål fra sesong besvart på slutten. På en måte nok ingen spådde. Plotet i sesongen er litt som en sirkel, en syklus. Og de som kjenner meg vet jeg elsker slikt. Ting biter seg i halen.

Ofte har ikke skribenter av TV-serier svar når de lager ett mysterie. De har kanskje en tanke, men senere når ting endrer seg, må de finne på noe nytt. Her er Lost også skyldig. Produsentene har innrømmet at de ikke hadde en så veldig kartlagt langtidsplan i sesong 1. Den planen lagde de før sesong 2. Hvor mye de har fulgt den vet jeg ikke. Men det som er tydelig er at sesong fem følger en plan. Slutten på sesong tre, deler av sesong fire og sesong fem klikker bare så godt sammen når man har sett ferdig sesong fem. Man får virkelig en aha-opplevelse.

Jeg syntes sesong fem av Lost var den beste enkelt sesong av en TV-serie jeg har sett. Godt plot, godt skuespill, livsspørsmål, action og kjærlighet. Eneste jeg savnet litt var kanskje en dypere tematikk. Men den har vi nå fått i sesong seks. Mer om det en annen gang. ;-) Så om du liker TV-serier som har et litt mer komplekst plott en hva kan løses på enkelt episode, og samtidig ikke er en konstant-finne-på-nye-kule-ting-som-ikke-henger-på-greip-overhode-serie (også kalt Heroes),  så anbefaler jeg Lost på det varmeste. Kos deg!

Jeg tenker ofte at jeg må gjøre mer, få til mer, levere mer. Det være seg i alle sammenheng. Jobb, hjemme, familie, tro. Noen ganger er det berettiget. Jeg gjør feil og har mine mangler som alle andre. Ikke gjør jeg alltid mitt ytterste. Jeg er i stand til å gjøre så mye mer for meg selv og ikke minst de rundt meg. Jeg kan bruke min tid bedre.

Forståelsen av sine egne begrensninger kan være viktig for å utvikle seg videre. På den annen siden kan det fort bli til negative tanker som er selvdestruktive om de får råde. At man ikke får til nok uansett. For meg har det vel gjerne gått på at jeg ikke strekker til alt det jeg skulle ha gjort hver dag. Mitt oppe i alle oppgaver, hvordan skal jeg ha tid til å “forandre verden”? I en hektisk hverdag, og det er et fjell der foran av oppgaver, kan livet virke tungt. Det er nok mange metoder å komme ut av et slikt tankemønsteret. Det er sikkert individuelt. Jeg har kommet igjennom de perioder før. Det har sikkert du og.  Men noe har endret seg drastisk for meg. Jeg har fått oppleve den største lettelsen av dem alle.

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for sjelen. For mitt åk er godt og min byrde lett.

Når jeg ledes av Gud betyr det ikke at livet er blottet for motgang. Jeg er fortsatt i denne verden, preget av alle dens krefter. Allikevel gir Gud en så stor trygghet i motgangen. I strevet kan det være mer hjelp å søke Gud sin visdom enn å forsøke å takle problemene på vår egne måte. Vår uvettige måte i forhold til Gud sin visdom. Hvordan det har endret livet mitt drastisk det siste halvåret er verdt ett innlegg i seg selv ved en senere anledning.

I vinter har jeg blitt med på mye nytt. Jeg har kjent på en dragning fra Gud. Jeg har lenge lurt på hvor jeg skulle ende opp, hva jeg skulle gjøre. Jeg har blitt med på nye ting. Men har fortsatt tenkt at jeg må gjøre mer, bli med på noe mer. Dette er ikke nok. Det var mine tanker. I det siste har jeg fått kjenne på at jeg står i det Gud vil at jeg skal stå i akkurat nå. Det er jeg som stresser, ikke Gud. Og jeg oppdaget plutselig at jeg har jo beveget meg. Jeg skal nok få bevege meg til nye ting med tiden. Akkurat nå  skal jeg fokusere på hvor jeg er. Og få  hvile i det. Gud har gitt meg ett triangel av oppgaver nå. Innen der kan jeg hvile. Og bare ledes av Gud.

For noen så kan det fremstå som det er stress å tro. Gud kaller hans etterfølgere til å gjøre ting. Da tar du heldigvis skammelig feil. For om din nærmeste elsker deg så mye og du elsker tilbake. Gjør du ingenting for han/henne? Tenk om han/hun bare elsker deg uendelig mye. Gir deg så mye vidunderlig. Gir du da ingenting tilbake? Hvis du velger å ikke gi, elsker du ham/henne virkelig? Jeg elsker min frelser over alt. Så jeg vil gjerne gi ham noe og. Og så spør kanskje noen, ja men om han er allmektig så kan jo han bare skape og du slippe å gi. Svaret er veldig greit: Ja, det er poenget! Frelsen er så stor. Si deg villig til å følge ham så leder han deg.

For ikke lenge siden fikk jeg prøve en utendørs vertikal vindtunell! Det betyr at man kunne sveve i løse luften. Bare presset opp av vinden. For å få det til var det bare i grunn bare å slappe av og lene seg framover. Allikevel fikk ikke alle det til. De stressa, stolte ikke på sikkerheten, tenkte på hva de skulle gjøre for å klare dette. Jeg trakk pusten, la alt til Gud, og bare svevde. Det var en herlig opplevelse. Bare å sveve. Og så lite som skulle til. En svær vifte under meg. Da er det vidunderlig å tenke på at slik kan hele livet mitt være. Gud er en mye mye større vifte. Jeg kan velge å følge Gud, legge mine utfordringer til han og la han fylle mine seil med vind. Det er kjærlighet. Det er nåde. Det er å få hvile i fremgang.

Jeg håper du også får ledes i slik hvile.

Are you tired? Worn out? Burned out on religion? Come to me. Get away with me and you’ll recover your life. I’ll show you how to take a real rest. Walk with me and work with me—watch how I do it. Learn the unforced rhythms of grace. I won’t lay anything heavy or ill-fitting on you. Keep company with me and you’ll learn to live freely and lightly.

- Matt 11:28-30 / “The Message”

Jeg lovet for lenge siden ett miniarkiv over diktprosjektet mitt. Her er det endelig! Har også oppdatert de ulike dagene med lenke til neste dag for enklere navigasjon. :)

Prolog: Tenk

Dag en: Ut av skogen

Dag to: Redd meg

Dag tre: Bare ett ord!

Dag fire: Hviler i stor mildhet

Dag fem: Hellig liv

Dag seks: Fylt med dei tankar

Dag syv: Til håp lede

Dag åtte: Til jenter

Dag ni: Ufatteleg kjærleik

Dag elleve: Drømmer i sirkler

Dag tolv: La dikt vera dikt

Epilog: En flom av toner

I begynnelsen av mars gikk jeg med på at våren nå kunne komme. Jeg innså at det ikke ville være mer skikkelig vinter her borte i vest uansett. Men våren kom ikke så fort, vinteren hang igjen. Helt til de siste dagene. Nå ser det ut som høst. Eller slik en vanlig vinter ser ut i Stavanger. Grått og kjedelig. Jeg er egentlig overasket over hvor tungt det gikk innover meg. Jeg ble rett og slett litt tungsinnet. Trøtt. Og jeg som er glad i høsten? Vel dette er ikke høst. Det er ingenting.

Tidligere vintre, nærmest uten snø, her i Stavanger har ikke preget meg så mye. Utenom kanskje første året. Nei, jeg hadde nok merket det like godt om det var i Seljord denne gang. For det har ikke så mye med mangel på snø å gjøre. Det har med forandring. Jeg liker å drømme om fremtiden, om forandring. Men jeg må ha kjente omgivelser rundt meg. Ellers blir jeg usikker, sliten, stresset og veldig fokusert på gjøre mine oppgaver og la omverden seile sin egne sjø. Kanskje rett og slett litt utfordret på å leve i nuet. Der kan vel mange kjenne seg igjen?

Jeg tror det samme gjelder årstidene for meg. Jeg gleder meg til å se det blomstre, jeg gleder meg til å ut å sykle, grille med venner, gå tur i fjell, synge “kom mai du skjønne milde”, gå i shorts og t-skjorte, ligge i sola og lese. Jeg gleder meg jo til våren, men samtidig vil jeg ikke at vinteren skal forsvinne. Det er så mye mer jeg skulle gjort. Er den over allerede? Hvor ble det av planene? Nå må jeg få til så mye nytt igjen. Nye ting som “må” gjøres”.

Heldigvis har jeg lært. Jeg har lært å tenke mer på alt jeg faktisk gjorde. Jeg har lært at omgivelsene rundt meg ikke betyr så mye. Jeg er i bunn og grunn den samme uansett. Jeg trenger ikke ta på meg ulike drakter. Faktisk bør jeg ikke gjøre det med hensyn til de rundt meg. Gud ser meg som den jeg er uansett. Og han vil meg godt. Bekymringer viser seg overflødige. Livets motganger gir styrke. Gud sin visdom overgår mitt egne streb etter å gjøre det beste. Derfor ber jeg bare om en omgivelse; Gud sin utrustning. Så kan årstidene… livets stormer… komme som de vil. Jeg kan gå i en velkjent og trygg omgivelse uansett.

Den lærdom er ikke alltid like lett å ta med seg hver dag. Som alle glemmer jeg og bort. Kanskje er det glemme jeg gjort noen dager nå… Kanskje er det noe helt annet? Jeg kommer nok til å kjenne på en hvis vemodighet igjen den dagen jeg ser sommeren er over og at høsten kommer. Slik går nå livets gang. Det er godt. Det lar oss leve. Det lar oss drømme om at det skal komme noe nytt. Det gir håp.

How high, how wide
No matter where I am, healing is in Your hands

- En flom av toner -

En flom av toner
ned fra det bare fjell
hør nå den klare klang

en flom av ord
kastes gjennom bortgjemte juv
våkner der igjen forglemte sinn

vind i hår
en verden der under
for vårt skue
ser vi det vidunder
den morgen glød

Ekko i de bare vegger
minner om den klare klang

ikke mer stormende vind
nå bare et lindrende pust

legede sår
håp om å nok en gang
spinne de ord
sammen synge den sang,
de fagre himmeltoner

- Gaute Juveth

Dag 12, siste dag i diktprosjektet her på bloggen. Neste uke en gang kommer en fin indeksering av dagene for deg som ikke har fått med deg alle dagene.

Sirkelen er fullført. Så mye går i sirkel her i livet. Dette diktprosjektet og. De to siste diktene avsluttet noenlunde der de første begynte. Jeg viste ikke helt hva jeg gikk til når jeg begynte. Jeg bare fant ut etter diktet Tenk at jeg ville legge ut ett dikt hver dag. Så fant jeg ut at jeg ville skrive litt tanker rundt diktene, særlig om de ikke var mine egne. Og så andre dagen så jeg fort hvilke dikt jeg ville ha med den uken. Men så ble noen forkastet, og flere andre en jeg hadde tenkt fant veien inn. Allikevel fant jeg hele tiden en nokså naturlig fortsettelse til å ende opp her hvor jeg endte opp.

Det er så mye mer jeg vil skrive om. Men jeg kan jo ikke favne over alt. Hvem forventer vel det utenom meg selv? Jeg er visselig ingen dikter. Det er noen tema jeg klarer å sette ord på med mye innsats. Innen andre område sliter jeg mer. Kanskje en dag kommer en ny diktuke med ny sider en gang? For nå takker jeg bare for at du har fulgt med på bloggen min. Håper du fortsetter å lese den.

Jeg puster lettet ut for at dette prosjektet er over. Jeg ser helt klart to ting som har blitt nedprioritert disse to ukene. Avislesing og piano-klimpring. Gleder meg særlig til mer tid til det siste. ;-) Jeg velger med omhu å ikke avslutte med ett eget dikt. Isteden har jeg funnet frem et sterkt og direkte dikt som får stå som et delvis motsigende utropstegn for hele dette diktprosjektet. Det har en essens for meg som er viktig i alle dikt jeg skriver. Dikt er sorgfulle, vakre, kjærlige, håpefulle. Våres liv er alt det, og så mye mer. Det er handling. Det er det sanne dikt.

-:-

- La dikt vera dikt -

La dikt vera dikt!
La ord vera ord
som fargelegg frøa vi sår.
La orda få hender
som vernar om livet,
trø varsamt på vegen du går.

Vi gløymer så lett
at menneske les
det livet vi lever på jord.
Det vakrasta diktet
treng ingen forfattar,
det skriv vi med ordlause ord.

- Haldis Reigstad

Til epilogen.

Dag 11.

Det ble ingen blogg i går. Det er mye som står på for tiden. Og det blir stundom litt lite søvn om nettene. B-menneske som jeg er. Av og til klarer jeg å få meg en ettermiddagslur. Da fungerer hjernen merkelig. Det kommer så mange rare drømmer der man ligger å halvsover. Særlig tankene man har der man nesten faller i søvn. Så begynner jeg å tanke på det aktivt for jeg vil huske den kule tanken. Tankene fremstår der og da som gode idéer og ting det er verdt å huske på. Så jeg våkner jo igjen. Og slik går det på rund gang noen ganger. De fleste tankene/drømmene glemmer jeg jo uansett. Men noen sitter ved. De sitter der som en drøm. Tenk så kult det hadde vært å gjøre det. Så ender det ofte med at det blir med drømmen. Kanskje glemmes den. Ofte bærer og bærer jeg på drømmen. Inni meg. Jeg liker å drømme. Stort. Allikevel er ikke en drøm stort uten at den deles med andre. Hvor mye blir ikke jeg selv rørt av andres drømmer?

Det trykker i mitt bryst
noe vil ut i det fri
slippes for verden å se
en tanke, et ord, et rop

Det i meg vil jo ut. Og skal jeg ta egen lærdom av denne ukens dikt så er det trygt og godt å dele sine drømmer. Og sorger. Tanker, undringer. Dog alt til sin tid. Alle ord har sin mottager. Jeg drømmer om det perfekte diktet. Prologen til dette diktprosjektet startet med et dikt i de baner. Tidligere har jeg også skrevet et slikt dikt her. Allikevel vet jeg visselig at jeg ikke kan nå perfeksjon her. Jeg er ikke fullkommen. Men i ferden mot det fullkomne kan det komme mye godt på veien. Kanskje blir et dikt nærmest perfekt for meg eller deg på et gitt tidspunkt? Jeg holder derfor tett på noen dikt. Men på bloggen kan de ikke legges. For tid og sted blir så langt fra fullkomment. Derfor drømmer jeg videre. Og kanskje en dag.

-:-

- I still try -

The poem I wanted to write
was never written

the words that came
was never those in my mind

the dream I once dreamt
was immposible to tell

the replacement that came
was never as good

the hope of writing it
has never left

the poem of my dreams
lives on in my heart forever

- Gaute Juveth

Til neste dag