My manifesto.

I live a good life. I am secure, no threat from my government. I have a enjoyable job, able to work with things that interest me along with friendly people. I have a home, a car, a stable income. In fact compared to rest of the world, I have a very good income. I am fed every day. I can buy most of the things I desire. I can spend my time with things that interest me. I have people that care about me. Friends, family. I am free to express my opinions. I live in a beautiful country. All this is good. I am grateful. And I am grateful that most people around me in my daily life has the same good things that I do. But why do I then live in a society that does not seem grateful at all? I’m just a human, and I’m affected. I get a feeling that this is to little too.

Let me shock you: It really is too little!! There is a central piece missing. The foundation stone. The purpose of life. Our creator!

And I’ve met him… Woah! So my life is not good. It’s great!!! He’s given me a purpose.  A place to settle down. A congregation to belong to. He gives me wisdom, leads me through trials. He gives his shoulder to cry on, he lets me dance and seeing freely to his name. He laughs along with me. He drags me up again and again. He points out at world for me, opens my eyes. He gave me free will. All that is good. I’m so grateful.  Still, all that would be nothing without the key to it all. His love. He loves me. He loves all of us. All.

That’s crazy!

And so amazing.

To show his love he sacrificed himself so that he could spend all his time with us. And how I fail in return. Oh how I fail. How I’m dragged into this world. Petty words, struggles for power, tiredness, egocentric daily life. Then step by step he shows me new ways. Turns me around. He washes away all that’s been. He humbles me. And let me rise again and shine in his light. Fills me with His love, and remains me that that is what it’s all about. Not demands, not numbers, not past. But love.

So my biggest desire in life is to love Him back. To live in His grace. In His love. And in free love do His will. I’ve so much yet to explore in that relationship. I’ve so far to go in his path. So much to listen to that he wants to tell me.

Therefore I take a time-out now. I go to London and the Passion-conference there. To honor him. To love him. To listen. To let him fill me again. With life. And I will bring everything. He expect nothing less. All my sorrows, all my joy. Because he doesn’t care about just some of it. He doesn’t limit his love. Love is not only for the good days. True love lasts every day, no matter what. In this chaotic world I want to live a life by him. I may falter again, surely I’m still human. But here I take a stand. Let Your love always surround me when all else falters. No chaos can tear down you God. Be everything in my life God. And I will bring everything to You. Jesus, I want You to be my life.

Yes, I’m crazy for God.

It may seem a bit crazy to you.

Hey, it’s a bit crazy and scary for me too.

But that’s love you know. ;-)

And to him I’ll bring everything. Please hold me to that. :-)

Jeg tenker ofte at jeg må gjøre mer, få til mer, levere mer. Det være seg i alle sammenheng. Jobb, hjemme, familie, tro. Noen ganger er det berettiget. Jeg gjør feil og har mine mangler som alle andre. Ikke gjør jeg alltid mitt ytterste. Jeg er i stand til å gjøre så mye mer for meg selv og ikke minst de rundt meg. Jeg kan bruke min tid bedre.

Forståelsen av sine egne begrensninger kan være viktig for å utvikle seg videre. På den annen siden kan det fort bli til negative tanker som er selvdestruktive om de får råde. At man ikke får til nok uansett. For meg har det vel gjerne gått på at jeg ikke strekker til alt det jeg skulle ha gjort hver dag. Mitt oppe i alle oppgaver, hvordan skal jeg ha tid til å “forandre verden”? I en hektisk hverdag, og det er et fjell der foran av oppgaver, kan livet virke tungt. Det er nok mange metoder å komme ut av et slikt tankemønsteret. Det er sikkert individuelt. Jeg har kommet igjennom de perioder før. Det har sikkert du og.  Men noe har endret seg drastisk for meg. Jeg har fått oppleve den største lettelsen av dem alle.

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for sjelen. For mitt åk er godt og min byrde lett.

Når jeg ledes av Gud betyr det ikke at livet er blottet for motgang. Jeg er fortsatt i denne verden, preget av alle dens krefter. Allikevel gir Gud en så stor trygghet i motgangen. I strevet kan det være mer hjelp å søke Gud sin visdom enn å forsøke å takle problemene på vår egne måte. Vår uvettige måte i forhold til Gud sin visdom. Hvordan det har endret livet mitt drastisk det siste halvåret er verdt ett innlegg i seg selv ved en senere anledning.

I vinter har jeg blitt med på mye nytt. Jeg har kjent på en dragning fra Gud. Jeg har lenge lurt på hvor jeg skulle ende opp, hva jeg skulle gjøre. Jeg har blitt med på nye ting. Men har fortsatt tenkt at jeg må gjøre mer, bli med på noe mer. Dette er ikke nok. Det var mine tanker. I det siste har jeg fått kjenne på at jeg står i det Gud vil at jeg skal stå i akkurat nå. Det er jeg som stresser, ikke Gud. Og jeg oppdaget plutselig at jeg har jo beveget meg. Jeg skal nok få bevege meg til nye ting med tiden. Akkurat nå  skal jeg fokusere på hvor jeg er. Og få  hvile i det. Gud har gitt meg ett triangel av oppgaver nå. Innen der kan jeg hvile. Og bare ledes av Gud.

For noen så kan det fremstå som det er stress å tro. Gud kaller hans etterfølgere til å gjøre ting. Da tar du heldigvis skammelig feil. For om din nærmeste elsker deg så mye og du elsker tilbake. Gjør du ingenting for han/henne? Tenk om han/hun bare elsker deg uendelig mye. Gir deg så mye vidunderlig. Gir du da ingenting tilbake? Hvis du velger å ikke gi, elsker du ham/henne virkelig? Jeg elsker min frelser over alt. Så jeg vil gjerne gi ham noe og. Og så spør kanskje noen, ja men om han er allmektig så kan jo han bare skape og du slippe å gi. Svaret er veldig greit: Ja, det er poenget! Frelsen er så stor. Si deg villig til å følge ham så leder han deg.

For ikke lenge siden fikk jeg prøve en utendørs vertikal vindtunell! Det betyr at man kunne sveve i løse luften. Bare presset opp av vinden. For å få det til var det bare i grunn bare å slappe av og lene seg framover. Allikevel fikk ikke alle det til. De stressa, stolte ikke på sikkerheten, tenkte på hva de skulle gjøre for å klare dette. Jeg trakk pusten, la alt til Gud, og bare svevde. Det var en herlig opplevelse. Bare å sveve. Og så lite som skulle til. En svær vifte under meg. Da er det vidunderlig å tenke på at slik kan hele livet mitt være. Gud er en mye mye større vifte. Jeg kan velge å følge Gud, legge mine utfordringer til han og la han fylle mine seil med vind. Det er kjærlighet. Det er nåde. Det er å få hvile i fremgang.

Jeg håper du også får ledes i slik hvile.

Are you tired? Worn out? Burned out on religion? Come to me. Get away with me and you’ll recover your life. I’ll show you how to take a real rest. Walk with me and work with me—watch how I do it. Learn the unforced rhythms of grace. I won’t lay anything heavy or ill-fitting on you. Keep company with me and you’ll learn to live freely and lightly.

- Matt 11:28-30 / “The Message”

I begynnelsen av mars gikk jeg med på at våren nå kunne komme. Jeg innså at det ikke ville være mer skikkelig vinter her borte i vest uansett. Men våren kom ikke så fort, vinteren hang igjen. Helt til de siste dagene. Nå ser det ut som høst. Eller slik en vanlig vinter ser ut i Stavanger. Grått og kjedelig. Jeg er egentlig overasket over hvor tungt det gikk innover meg. Jeg ble rett og slett litt tungsinnet. Trøtt. Og jeg som er glad i høsten? Vel dette er ikke høst. Det er ingenting.

Tidligere vintre, nærmest uten snø, her i Stavanger har ikke preget meg så mye. Utenom kanskje første året. Nei, jeg hadde nok merket det like godt om det var i Seljord denne gang. For det har ikke så mye med mangel på snø å gjøre. Det har med forandring. Jeg liker å drømme om fremtiden, om forandring. Men jeg må ha kjente omgivelser rundt meg. Ellers blir jeg usikker, sliten, stresset og veldig fokusert på gjøre mine oppgaver og la omverden seile sin egne sjø. Kanskje rett og slett litt utfordret på å leve i nuet. Der kan vel mange kjenne seg igjen?

Jeg tror det samme gjelder årstidene for meg. Jeg gleder meg til å se det blomstre, jeg gleder meg til å ut å sykle, grille med venner, gå tur i fjell, synge “kom mai du skjønne milde”, gå i shorts og t-skjorte, ligge i sola og lese. Jeg gleder meg jo til våren, men samtidig vil jeg ikke at vinteren skal forsvinne. Det er så mye mer jeg skulle gjort. Er den over allerede? Hvor ble det av planene? Nå må jeg få til så mye nytt igjen. Nye ting som “må” gjøres”.

Heldigvis har jeg lært. Jeg har lært å tenke mer på alt jeg faktisk gjorde. Jeg har lært at omgivelsene rundt meg ikke betyr så mye. Jeg er i bunn og grunn den samme uansett. Jeg trenger ikke ta på meg ulike drakter. Faktisk bør jeg ikke gjøre det med hensyn til de rundt meg. Gud ser meg som den jeg er uansett. Og han vil meg godt. Bekymringer viser seg overflødige. Livets motganger gir styrke. Gud sin visdom overgår mitt egne streb etter å gjøre det beste. Derfor ber jeg bare om en omgivelse; Gud sin utrustning. Så kan årstidene… livets stormer… komme som de vil. Jeg kan gå i en velkjent og trygg omgivelse uansett.

Den lærdom er ikke alltid like lett å ta med seg hver dag. Som alle glemmer jeg og bort. Kanskje er det glemme jeg gjort noen dager nå… Kanskje er det noe helt annet? Jeg kommer nok til å kjenne på en hvis vemodighet igjen den dagen jeg ser sommeren er over og at høsten kommer. Slik går nå livets gang. Det er godt. Det lar oss leve. Det lar oss drømme om at det skal komme noe nytt. Det gir håp.

How high, how wide
No matter where I am, healing is in Your hands

Fortsetter diktuken: Dag 4.

Diktenes natur ikke ett bestemt ord. De er ofte en undring. Tanker om hva som er eller kan være. Et spørsmål. En gåte. En stadfesting av håp. En sang for ditt indre. Det er i alle fall slike dikt jeg liker. Og om de er stadfestende… bestemte.. i sitt språk kan innholdet være likke undrende allikevel. Det blir forskjell på å tekstskriving og dikting. Jeg vil gjerne peke mot det jeg holder høyt og verdsetter i mine dikt. Men det kan gjøres gjennom mange former. For min del kanskje ofte bedre om jeg er litt vag, litt hintende, litt undrende enn så bastant på min tro. For livet er et stort under. Uansett tro.

-:-

- Hviler i stor mildhet -

Ved kveld -
når stjernene går vestover
og jorda overgir seg stille
til sommerhimmelens fred, da
kjenner du som en iling i selve ryggmargen
at alt liv blir lukket inne
i ei varm vennlig hulhand
og løftet varsamt
opp. Hele verden hviler i en stor mildhet
trass i alt -
Hviler i en stor mildhet
med alle sinnsykehus
panservogner barnemordere
kriger – - -
En stor hvit mildhet som engang
skal skape MENNESKET. Og dá -
ved en ny tidsregnings begynnelse -
vil ondskapens svarte brakkland
bli omdannet til åkrer
som duver for vinden.

Det er derfor
livet holder ut
på planeten Jorden. Det er derfor
blåklokkene er like blå
hver sommer i graset. Og
fuglene like gylne når
de flyter på vinden høgt over hvetelandet
i solnedgangen.

- Hans Børli

Til neste dag

Av og til får jeg kritikk på diktene mine. Tidligere la jeg noen av dem ut på noen diktnettsteder. Nettopp for å få tilbakemelding. Tilbakemelding er bra. En ting er at det betyr jo at man blir lest, men enda mer har det gjort meg til en bedre dikter. Allikevel var det en tilbakemelding jeg ikke ville ta innover meg. På gårsdagens dikt var det nemlig flere som mente jeg burde sløyfe Gud på slutten. Noen mente jeg kunne droppe ordet helt, en mente jeg kunne skrive “gud”, en annen mente å bytte det med noe mer generelt hellig slik som “lys”, “engel” eller lignende.. Det kunne jeg ikke. Hele poenget med dikting er jo at det er personlig. Et dikt trenger ikke representere meg veldig godt her og nå, men det bærer preg av meg en gang i tiden. Jeg kan ikke da vike fra essensen i et dikt fordi noen ikke liker det. Essensen er ikke det mørke som tærer på jeg personen i diktet, essensen for meg ligger i å reddes. En ting er at vi trenger menneske rundt oss til å redde oss. Men det er en vi trenger mye mer en ett medmenneske. Det er Gud. Han redder de som søker redning fra de dypeste dyp. Derfor kan jeg ikke bare endre til lys, engel eller gud i diktet for å tilfredstile noen lesere. Du må gjerne legge hva du vil i diktet. Om det betyr en liten emosjon for deg, glad eller trist, så er jeg en fornøyd dikter. Diktet bærer mening. Men det er tross alt Gud som redder meg! Og han er like klar for å redde deg! Det er min tro. Derfor Gud i diktet. :)

-:-

Du kan aldri rekna for mykje med Gud.

Ingen ting er umogeleg for han.

Du maktar so lite, men han maktar alt.

Og gløyma deg ikkje han kan.

- Trygve Bjerkrheim

Til neste dag

Del to av ukens bloggprosjekt.

Har du gått ute i en tett ukjent skog? Når skogen tetner rundt oss mørkner det gjerne. Vi blir forvirret. Hvor ble det av veien? Hvor er skogkanten? Vi kan ende opp med å gå uten mål og mening. Det hjelper oss egentlig ikke så mye å gå. Ja det kan like fullt gjelde i en ukjent storby. Av og til skjer det og i kjente strøk. Vi står der litt fortumlet. Hvor er vi?.. Åja, kjente meg ikke igjen jeg! Hvor godt er det ikke når vi kan spørre noen om hjelp? Eller se på et kart, bruke GPS, ringe enn venn, klatre opp på en topp. Slik er det med vårt sinn og. Når det tetner vil gjerne tunge tanker trenge seg på. Gikk jeg feil? “Hvordan klarte jeg det. Jeg dreit meg ut. Jeg er dårlig på å finne veien. Klarer aldri å finne ut igjen.” Vi ender i så fall  i en negativ spiral. En spiral som må brytes ut av. Så enkelt som å anerkjenne at her trenger jeg hjelp, jeg ringer en venn. Det er ingen skam i hjelp. Alle kan feile. Vi trenger støtte. Hvem vil vel vandre i skogen til langt på kveld, og kanskje skli på et glatt berg, når vi har deilig middag som venter på oss i et varmt hus?

-:-

- Redd meg -

lyset svinner
redd meg
vekk fra vonde minner

gripende mørke
redd meg
ut av denne tørke

stillheten trykker
redd meg
fra å revne i stykker

sulten runger
redd meg
bort fra denne mørke hunger

morgen gryr
redd meg
Gud, fra dette udyr

- Gaute Juveth

Til neste dag

Denne uken er viet dikt her på bloggen. Helst dikt av andre, og noen egne.

Jeg tenker mye. Hjernen min går i autorefleksjon om jeg vil eller ei. Uheldigvis er ikke autogiret så velfungerende alltid. Det kan nøste seg mye til der oppe. Så må jeg aktivt tenkende over alt og, nøste opp. Tenke på handlinger, medmenneske, livsspørsmål, samfunn, tro… Ikke minst hva jeg skulle og burde ha gjort og sagt. Jeg liker å reflektere, ulempen er at alle tankene kan blokkere mer enn å drive noe frem. Ofte blir jeg tenkende jeg så mye at det er for sent å handle. Dermed blir tankene negative isteden. Hva kunne jeg ha gjort? Jeg kan godt bli flinkere til å handle instinktvis. Viktigere tror jeg det er å sile ut, fokusere på de konstruktive tankene. Ikke la mylderet overvelme. Og ikke minst rett og slett ta seg pauser. Også fra tanker. Og bare være til. Lytte. Puste.
-:-

- Ut or den tette skogen -

Kom deg ut or den tette skogen,
før han sår frø i ditt vare sinn.
Det gror ein åker med trøtte tankar,
der sola aldri får sleppa inn.
Å verta motlaus er meir enn lett
når timeplanen er meir enn tett.
Så finn ein plass under open himmel,
der du kan kvila deg, rett og slett.

Kom deg ut or den tette skogen,
får tanketrådane tvinnar seg.
Gå ikkje vill i dei mange krava
som sveiper mørke og angst kring deg.
Å verta motlaus er meir enn lett
når timeplanen er meir enn tett.
Så finn ein plass under open himmel,
der du kan kvila deg, rett og slett.

- Haldis Reigstad

Til neste dag