Fortsetter diktuken: Dag 4.

Diktenes natur ikke ett bestemt ord. De er ofte en undring. Tanker om hva som er eller kan være. Et spørsmål. En gåte. En stadfesting av håp. En sang for ditt indre. Det er i alle fall slike dikt jeg liker. Og om de er stadfestende… bestemte.. i sitt språk kan innholdet være likke undrende allikevel. Det blir forskjell på å tekstskriving og dikting. Jeg vil gjerne peke mot det jeg holder høyt og verdsetter i mine dikt. Men det kan gjøres gjennom mange former. For min del kanskje ofte bedre om jeg er litt vag, litt hintende, litt undrende enn så bastant på min tro. For livet er et stort under. Uansett tro.

-:-

- Hviler i stor mildhet -

Ved kveld -
når stjernene går vestover
og jorda overgir seg stille
til sommerhimmelens fred, da
kjenner du som en iling i selve ryggmargen
at alt liv blir lukket inne
i ei varm vennlig hulhand
og løftet varsamt
opp. Hele verden hviler i en stor mildhet
trass i alt -
Hviler i en stor mildhet
med alle sinnsykehus
panservogner barnemordere
kriger – - -
En stor hvit mildhet som engang
skal skape MENNESKET. Og dá -
ved en ny tidsregnings begynnelse -
vil ondskapens svarte brakkland
bli omdannet til åkrer
som duver for vinden.

Det er derfor
livet holder ut
på planeten Jorden. Det er derfor
blåklokkene er like blå
hver sommer i graset. Og
fuglene like gylne når
de flyter på vinden høgt over hvetelandet
i solnedgangen.

- Hans Børli

Til neste dag

Forrige uke twitret jeg om at jeg kanskje skulle se til å få skrevet noen blogginnlegg. Jeg fikk svar fra Torstein Tvedt Solberg der han oppfordret meg til å delta i debatten om Studentenes hus. Det syntes jeg var en god idé, men det tok litt tid for jeg vist ikke helt hvor jeg skulle begynne. Det er så mye man kan si om saken. I går fikk jeg knottet ned noe som jeg sendte til smis.no. Jeg gjengir også innlegget i sin helhet nedenfor.

Read more…

The last weeks I’ve felt like one of the very few persons who believe that Obama deserves Nobel’s Peace Prize. It has become a trend here whining about what has Obama done to deserve this. As if any of us has done anything more. I don’t know who deserves it more. The political climate has changed after he was inaugurated. And he has great visions. I support the comitee in that is much of what the prize is about. Although I must admit that I would have waited some years to see how things turn out first. That dosen’t matter today. The prize is given. Now let’s cheer Obama and support him for a better world. Not be conservative, neglect the prize, sticking our nose in the air. No, let us make sure this prize is worth something!

I recommend this commentary by Harald Stanghelle, political editor of Aftenposten. Two teasers:

Core. Nobel critics dare not suggest who deserve the peace prize more than Barack Obama. For critics core is not dissatisfaction with what he has done, but expectations that Obama will do so much more.

[...]

This year’s Nobel Peace Prize goes into this tradition. But virtually all other politicians with a place in history has received the Nobel Prize as a stimulating shoulder clap at the end of the critical political processes. Barack Obama gets the price right at the start of his political life. Thate is almost unprecedented at this year’s award.

But for a start. For an expectation of more of the same. And what a possible fall – mostly for Barack Obama, but also for the Norwegian Nobel Committee. – Harald Stanghelle

Kommentatorene hevder at valgdeltagelsen ble lav i år fordi vi ikke hadde klare alternativ. Men det er da mange valg tidligere der det ikke hadde flertallsalternativ for regjering før valgene. Ulikheten i år er åpenbart at det ble stilt garantier mot hverandre på ikke-sosialistisk side. Det er nytt. Har dette skremt velgerne? Vel, nå ser det jo ut som den reduserte valgdeltagelsen har spredt seg på alle parti. Jens Stoltenberg advarte på det sterkeste mot et borgerlig alternativ selv de ikke hadde ordnet opp seg i mellom enda. SV og Ap mobiliserte som de bare kunne. Det har ikke hjulpet tydeligvis. Om er parti ikke var utsatt for redusert valgdeltagelse ville partiet gått frem på selve valget. Ap sies det har fått det meste av stemmer fra SV, altså i så fall har de ikke mobilisert hjemmesitterenne. Uansett hvor rett det er har altså valgdeltagelsen samlet gått ned like mye for de rødgrønne siden de faktisk fikk noe færre reelle antall stemmer dette valget.

Det er med andre ord ikke bare de ikke-sosialistiske partiene, med Venstre i spissen, som taper på det evinnelige fokuset media hadde på regjeringsalternativ. Det er hele demokratiet vårt. Valg skal handle om politiske ulikheter, og så skal man etter valget sette seg ned og se hvilken regjering man kan danne ut fra valgresultatet. Det mener jeg er det eneste som er realt ovenfor velgerne.

Utenlandske kommentatorer gir også  skylden for tapet for ikke-sosialistene på at de ikke hadde samlet seg. Det interessante er at det gir mye mer skyld til FrP enn det jeg har sett norske kommentatorer gjøre. Husk at FrP kom med like sterke garantier som Venstre.

Det er ingen grunn til å tro at regjeringsalternativ vil bli noe mindre viktig i valgkampen 2013. Dessverre. Det er mediene som styrer valgkampen, og dette sytes de er utrolig spennende for media elsker tross alt å spekulere om fremtiden. (Se på CCN for eksempel hvor mye de spekulerer med alle slags eksperter om småting de får greie på to timer senere.) Da blir spørsmålet vor viktig er regjeringsmakt for sentrumspartiene? Når det er en flertallsregjering man er i opposisjon til er det nok veldig fristene. Har Venstre og KrF da noe annet valg til å binde seg opp til høyresiden? Slik Sp har bundet seg til venstresiden. Med styrkeforholdet på høyresiden etter dette valget tror jeg KrF og særlig Venstre vil slite mot å holde stand mot et aggressivt FrP. Vil de bli slukt opp av høyrepartiene i et slikt samarbeid?

Jeg tror sentrum i en eller annen form vil overleve på sikt.  Hvis ikke vil vi få to store blokker som vil nærme hverandre politisk for overlappe på velgermassen slik man har i andre toblokk/parti-system. Vi trenger et sentrum som kan finne løsninger på tvers av fløyer. Men det skal dyktig navigering til for å stake ut kursen mellom isbergene som heter Ap og Frp.

Det er vel ikke til å legge skjul på at jeg syntes nordmenn har gjort et merkelig valg. Ikke bare sikrer man et fortsatt rødgrønt flertall, men motsetningen i den mørkeblå politikken styrkes. I dag er det lett å komme med mørke dommedagsprofetier for landet vårt. Norge går nok ikke under nesten uansett hvilken regjering vi har av dagens stortingsparti. Til det er vi for rike. Men vi vil fortsette i en retning der vi bryter ned den individuelle friheten, vi putter mer ressurser inn i offentlig sektor som ikke gir verdier, vi snakker fint om miljø uten å gjøre så mye og vi glemmer å forberede oss på tiden etter oljå og den virkelige eldrebølgen. Og alt tyder på at selv om vi har SV i regjering vil vi få et samfunn der vi i enda større grad har nok med oss selv og ikke vil/tør løfte blikket utover Norge i hverdagene våre.

Det har vært et evinnelig fokus på regjeringsalternativ og de to blokkene denne valgkampen. Problemmet er at de ikke er to blokker. Partiene i sentrum må kunne samarbeide i begge retninger. De er i sentrum og er ikke mørkeblå parti. Det er partiene sin egen oppgave å profilere seg, men når medias fokus er så ensidig er det ikke lett. Jeg hørte flere eksperter før valget mene at Høybråten og KrF hadde gjort en bra valgkamp. Altså ser vi at selv om man i følge ekspertene har gjort det bra blir man skvist mellom de store blokkene. Vi i sentrum kan ikke leve med iskald ytterliggående høyrepopulistisk regjering.  Selvfølgelig må vi si det i valgkampen også. Noe annet ville vært å lure velgerne. Men om det ble sagt på riktig måte kan åpenbart diskuteres. Jeg mente jo at Sponheim virket litt lei og lite motivert i starten av valgkampen. Det kan være dette som ødela for venstre. Men jeg forstår ham. Jeg tror han ante hvordan det ensidige fokuset fra media kom til å være denne valgkampen. Dessverre kan ikke en partileder resignere og være reflektert rundt slike spørsmål. Man må bare stå på. Jeg er sikker på at det er flere sentrumsvelgere der ute enn hva dette valget viser. Men de har gått til en av sidene for å være sikre på at en av blokkene vinner.

Noen eksperter mente før valget at Siv Jensen egentlig sikter seg inn på 2013, og at 2009 skulle være mer en utskytningsplattform for 2013. Nå etter valget kan det se ut som det var hold i denne analysen. FrP var skadefro over Venstre’s fall og snakket med en gang om 2013. De felte ikke en tåre over Venstre som de liksom er åpne for å samarbeide med.  Jeg forstår at FrP kan være litt bitre på Venstre. Samtidig er det åpenbart at FrP ønsker egentlig ikke noen borgerlig regjering de kan være med å påvirke som er nærmere deres egen politikk. De ønsker kun en regjering de er en del av. Dette er ikke noe historisk nytt fra et part i som har felt flere borgerlige regjeringer. Greit nok det. Men kan de slutte å late som de er et borgerlig parti da? At ikke media tar mer tak i dette er underlig.

Sentrum får en vanvittig utfordring til 2013. Det  er ingen grunn til å tro at fokuset på blokkene vil ha forsvunnet til den tid. Sentrum må finne en ny taktikk for å vinne terreng der de blir overskygget av disse to store valgmaskinene på begge sider av seg. Det er eneste håp for at nasjonen skal få en ny verdikurs.

Det er så mye tull i valgkampen at jeg får av og til fnatt. For eksempel er denne signeringen fra Sponheim om å ikke støtte enn Frp-regjering tull. Men det er tull av helt andre grunner enn det som venstresiden nok tenker. Det er tull fordi dette ikke er noen nyhet overhode. Det er tull fordi denne totalt uinteressante selvforklarende saken har vært noe av det som har blitt omtalt mest siden helgen. Utelukkende fordi en god del av venstresiden har fryktelig tungt for å forstå politikk kan det virke som. Jeg håper det er det, for alternativet er at de bevist sprer løgner til befolkningen. Men det er vel slik at SV sliter så mye for tiden at den beste løsningen er å bare snakke om andre parti. Read more…

Jeg er en politikknerd, liten tvil om det. Selv om jeg ikke har vært aktiv i noe politisk parti eller engasjert meg politisk utenfor mine interesseorganisasjoner. Helt fra slutten av ungdomskolen har jeg fulgt med på politiske debatter. Jeg husker jeg nok et dypdykk i FrP sin politikk i de dager, skrev en skoleoppgave om dem. Og jeg må vel innrømme at jeg sympatiserte noe med dem. Det var kanskje min lille opprørsperiode før jeg tok til fornuften og ble moderat, sentrum- og løsningssorientert. På skolevalget på Bø vgs. i ’99 husker jeg at resultatet var noe slikt som 30% SV, 15% Høyre, 40% FrP, og 15% andre parti. Det sier kanskje nok i seg selv om Bø vgs og miljøet der. Ikke en skole jeg vill anbefale til noen.

Nå er det valg igjen og jeg følger med som bare det. Denne uken begynte det virkelig… Read more…