This short story I wrote some years ago. It was as an end to the stories of my main characters in the MMOG World of Warcraft. I played on a RP server, Earthen Ring, with some great guilds as Pillars of Faith and Ember Throne. Dimitri was my original character. Later when I returned I made Ambius. Perhaps this short-story is a bit difficult to grasp at the beginning as it jumps straight into the story of the characters. But for some reason I very much felt like posting it tonight.

Closure

Chapter 1:

It was a warm autumn evening in Stormwind City. People happily enjoying the last summer breeze. Ambius was far to fetched up in his own thought to notice. He walked up the steps to the Cathedral of Light. Would his questions be answered here after all? It had not been before. Not here, not anywhere. He nodded briefly to the old priest at the entrance as he hurried past. Cornello’s answerers wasn’t satisfying. It gave no meaning. I don’t want to be a pawn in any game between light and dark. That was one thing he had decided on a long time ago. As he descended to a lower chamber of the cathedral he again wondered on who he was to meet. Apparently someone had taken the investigation into their own hands. Why? Who have told them? Cornello perhaps?

The lesser hall was dim, apparently not all the torches were lit this evening. Strange, usually the room is quite illuminated. He made out two figures at the end of the hall. A dwarf and a man judging by their sizes. They seemed to discuss something. Ambius perked his ears, but all he could hear was some strange words.

Suddenly they went silent.

«Approach lad», the dwarf said.

Ambius walked slowly across the floor trying to make out the figures.

Read more…

Jeg tenker ofte at jeg må gjøre mer, få til mer, levere mer. Det være seg i alle sammenheng. Jobb, hjemme, familie, tro. Noen ganger er det berettiget. Jeg gjør feil og har mine mangler som alle andre. Ikke gjør jeg alltid mitt ytterste. Jeg er i stand til å gjøre så mye mer for meg selv og ikke minst de rundt meg. Jeg kan bruke min tid bedre.

Forståelsen av sine egne begrensninger kan være viktig for å utvikle seg videre. På den annen siden kan det fort bli til negative tanker som er selvdestruktive om de får råde. At man ikke får til nok uansett. For meg har det vel gjerne gått på at jeg ikke strekker til alt det jeg skulle ha gjort hver dag. Mitt oppe i alle oppgaver, hvordan skal jeg ha tid til å “forandre verden”? I en hektisk hverdag, og det er et fjell der foran av oppgaver, kan livet virke tungt. Det er nok mange metoder å komme ut av et slikt tankemønsteret. Det er sikkert individuelt. Jeg har kommet igjennom de perioder før. Det har sikkert du og.  Men noe har endret seg drastisk for meg. Jeg har fått oppleve den største lettelsen av dem alle.

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for sjelen. For mitt åk er godt og min byrde lett.

Når jeg ledes av Gud betyr det ikke at livet er blottet for motgang. Jeg er fortsatt i denne verden, preget av alle dens krefter. Allikevel gir Gud en så stor trygghet i motgangen. I strevet kan det være mer hjelp å søke Gud sin visdom enn å forsøke å takle problemene på vår egne måte. Vår uvettige måte i forhold til Gud sin visdom. Hvordan det har endret livet mitt drastisk det siste halvåret er verdt ett innlegg i seg selv ved en senere anledning.

I vinter har jeg blitt med på mye nytt. Jeg har kjent på en dragning fra Gud. Jeg har lenge lurt på hvor jeg skulle ende opp, hva jeg skulle gjøre. Jeg har blitt med på nye ting. Men har fortsatt tenkt at jeg må gjøre mer, bli med på noe mer. Dette er ikke nok. Det var mine tanker. I det siste har jeg fått kjenne på at jeg står i det Gud vil at jeg skal stå i akkurat nå. Det er jeg som stresser, ikke Gud. Og jeg oppdaget plutselig at jeg har jo beveget meg. Jeg skal nok få bevege meg til nye ting med tiden. Akkurat nå  skal jeg fokusere på hvor jeg er. Og få  hvile i det. Gud har gitt meg ett triangel av oppgaver nå. Innen der kan jeg hvile. Og bare ledes av Gud.

For noen så kan det fremstå som det er stress å tro. Gud kaller hans etterfølgere til å gjøre ting. Da tar du heldigvis skammelig feil. For om din nærmeste elsker deg så mye og du elsker tilbake. Gjør du ingenting for han/henne? Tenk om han/hun bare elsker deg uendelig mye. Gir deg så mye vidunderlig. Gir du da ingenting tilbake? Hvis du velger å ikke gi, elsker du ham/henne virkelig? Jeg elsker min frelser over alt. Så jeg vil gjerne gi ham noe og. Og så spør kanskje noen, ja men om han er allmektig så kan jo han bare skape og du slippe å gi. Svaret er veldig greit: Ja, det er poenget! Frelsen er så stor. Si deg villig til å følge ham så leder han deg.

For ikke lenge siden fikk jeg prøve en utendørs vertikal vindtunell! Det betyr at man kunne sveve i løse luften. Bare presset opp av vinden. For å få det til var det bare i grunn bare å slappe av og lene seg framover. Allikevel fikk ikke alle det til. De stressa, stolte ikke på sikkerheten, tenkte på hva de skulle gjøre for å klare dette. Jeg trakk pusten, la alt til Gud, og bare svevde. Det var en herlig opplevelse. Bare å sveve. Og så lite som skulle til. En svær vifte under meg. Da er det vidunderlig å tenke på at slik kan hele livet mitt være. Gud er en mye mye større vifte. Jeg kan velge å følge Gud, legge mine utfordringer til han og la han fylle mine seil med vind. Det er kjærlighet. Det er nåde. Det er å få hvile i fremgang.

Jeg håper du også får ledes i slik hvile.

Are you tired? Worn out? Burned out on religion? Come to me. Get away with me and you’ll recover your life. I’ll show you how to take a real rest. Walk with me and work with me—watch how I do it. Learn the unforced rhythms of grace. I won’t lay anything heavy or ill-fitting on you. Keep company with me and you’ll learn to live freely and lightly.

- Matt 11:28-30 / “The Message”

I begynnelsen av mars gikk jeg med på at våren nå kunne komme. Jeg innså at det ikke ville være mer skikkelig vinter her borte i vest uansett. Men våren kom ikke så fort, vinteren hang igjen. Helt til de siste dagene. Nå ser det ut som høst. Eller slik en vanlig vinter ser ut i Stavanger. Grått og kjedelig. Jeg er egentlig overasket over hvor tungt det gikk innover meg. Jeg ble rett og slett litt tungsinnet. Trøtt. Og jeg som er glad i høsten? Vel dette er ikke høst. Det er ingenting.

Tidligere vintre, nærmest uten snø, her i Stavanger har ikke preget meg så mye. Utenom kanskje første året. Nei, jeg hadde nok merket det like godt om det var i Seljord denne gang. For det har ikke så mye med mangel på snø å gjøre. Det har med forandring. Jeg liker å drømme om fremtiden, om forandring. Men jeg må ha kjente omgivelser rundt meg. Ellers blir jeg usikker, sliten, stresset og veldig fokusert på gjøre mine oppgaver og la omverden seile sin egne sjø. Kanskje rett og slett litt utfordret på å leve i nuet. Der kan vel mange kjenne seg igjen?

Jeg tror det samme gjelder årstidene for meg. Jeg gleder meg til å se det blomstre, jeg gleder meg til å ut å sykle, grille med venner, gå tur i fjell, synge “kom mai du skjønne milde”, gå i shorts og t-skjorte, ligge i sola og lese. Jeg gleder meg jo til våren, men samtidig vil jeg ikke at vinteren skal forsvinne. Det er så mye mer jeg skulle gjort. Er den over allerede? Hvor ble det av planene? Nå må jeg få til så mye nytt igjen. Nye ting som “må” gjøres”.

Heldigvis har jeg lært. Jeg har lært å tenke mer på alt jeg faktisk gjorde. Jeg har lært at omgivelsene rundt meg ikke betyr så mye. Jeg er i bunn og grunn den samme uansett. Jeg trenger ikke ta på meg ulike drakter. Faktisk bør jeg ikke gjøre det med hensyn til de rundt meg. Gud ser meg som den jeg er uansett. Og han vil meg godt. Bekymringer viser seg overflødige. Livets motganger gir styrke. Gud sin visdom overgår mitt egne streb etter å gjøre det beste. Derfor ber jeg bare om en omgivelse; Gud sin utrustning. Så kan årstidene… livets stormer… komme som de vil. Jeg kan gå i en velkjent og trygg omgivelse uansett.

Den lærdom er ikke alltid like lett å ta med seg hver dag. Som alle glemmer jeg og bort. Kanskje er det glemme jeg gjort noen dager nå… Kanskje er det noe helt annet? Jeg kommer nok til å kjenne på en hvis vemodighet igjen den dagen jeg ser sommeren er over og at høsten kommer. Slik går nå livets gang. Det er godt. Det lar oss leve. Det lar oss drømme om at det skal komme noe nytt. Det gir håp.

How high, how wide
No matter where I am, healing is in Your hands

Dag 12, siste dag i diktprosjektet her på bloggen. Neste uke en gang kommer en fin indeksering av dagene for deg som ikke har fått med deg alle dagene.

Sirkelen er fullført. Så mye går i sirkel her i livet. Dette diktprosjektet og. De to siste diktene avsluttet noenlunde der de første begynte. Jeg viste ikke helt hva jeg gikk til når jeg begynte. Jeg bare fant ut etter diktet Tenk at jeg ville legge ut ett dikt hver dag. Så fant jeg ut at jeg ville skrive litt tanker rundt diktene, særlig om de ikke var mine egne. Og så andre dagen så jeg fort hvilke dikt jeg ville ha med den uken. Men så ble noen forkastet, og flere andre en jeg hadde tenkt fant veien inn. Allikevel fant jeg hele tiden en nokså naturlig fortsettelse til å ende opp her hvor jeg endte opp.

Det er så mye mer jeg vil skrive om. Men jeg kan jo ikke favne over alt. Hvem forventer vel det utenom meg selv? Jeg er visselig ingen dikter. Det er noen tema jeg klarer å sette ord på med mye innsats. Innen andre område sliter jeg mer. Kanskje en dag kommer en ny diktuke med ny sider en gang? For nå takker jeg bare for at du har fulgt med på bloggen min. Håper du fortsetter å lese den.

Jeg puster lettet ut for at dette prosjektet er over. Jeg ser helt klart to ting som har blitt nedprioritert disse to ukene. Avislesing og piano-klimpring. Gleder meg særlig til mer tid til det siste. ;-) Jeg velger med omhu å ikke avslutte med ett eget dikt. Isteden har jeg funnet frem et sterkt og direkte dikt som får stå som et delvis motsigende utropstegn for hele dette diktprosjektet. Det har en essens for meg som er viktig i alle dikt jeg skriver. Dikt er sorgfulle, vakre, kjærlige, håpefulle. Våres liv er alt det, og så mye mer. Det er handling. Det er det sanne dikt.

-:-

- La dikt vera dikt -

La dikt vera dikt!
La ord vera ord
som fargelegg frøa vi sår.
La orda få hender
som vernar om livet,
trø varsamt på vegen du går.

Vi gløymer så lett
at menneske les
det livet vi lever på jord.
Det vakrasta diktet
treng ingen forfattar,
det skriv vi med ordlause ord.

- Haldis Reigstad

Til epilogen.

Dag 11.

Det ble ingen blogg i går. Det er mye som står på for tiden. Og det blir stundom litt lite søvn om nettene. B-menneske som jeg er. Av og til klarer jeg å få meg en ettermiddagslur. Da fungerer hjernen merkelig. Det kommer så mange rare drømmer der man ligger å halvsover. Særlig tankene man har der man nesten faller i søvn. Så begynner jeg å tanke på det aktivt for jeg vil huske den kule tanken. Tankene fremstår der og da som gode idéer og ting det er verdt å huske på. Så jeg våkner jo igjen. Og slik går det på rund gang noen ganger. De fleste tankene/drømmene glemmer jeg jo uansett. Men noen sitter ved. De sitter der som en drøm. Tenk så kult det hadde vært å gjøre det. Så ender det ofte med at det blir med drømmen. Kanskje glemmes den. Ofte bærer og bærer jeg på drømmen. Inni meg. Jeg liker å drømme. Stort. Allikevel er ikke en drøm stort uten at den deles med andre. Hvor mye blir ikke jeg selv rørt av andres drømmer?

Det trykker i mitt bryst
noe vil ut i det fri
slippes for verden å se
en tanke, et ord, et rop

Det i meg vil jo ut. Og skal jeg ta egen lærdom av denne ukens dikt så er det trygt og godt å dele sine drømmer. Og sorger. Tanker, undringer. Dog alt til sin tid. Alle ord har sin mottager. Jeg drømmer om det perfekte diktet. Prologen til dette diktprosjektet startet med et dikt i de baner. Tidligere har jeg også skrevet et slikt dikt her. Allikevel vet jeg visselig at jeg ikke kan nå perfeksjon her. Jeg er ikke fullkommen. Men i ferden mot det fullkomne kan det komme mye godt på veien. Kanskje blir et dikt nærmest perfekt for meg eller deg på et gitt tidspunkt? Jeg holder derfor tett på noen dikt. Men på bloggen kan de ikke legges. For tid og sted blir så langt fra fullkomment. Derfor drømmer jeg videre. Og kanskje en dag.

-:-

- I still try -

The poem I wanted to write
was never written

the words that came
was never those in my mind

the dream I once dreamt
was immposible to tell

the replacement that came
was never as good

the hope of writing it
has never left

the poem of my dreams
lives on in my heart forever

- Gaute Juveth

Til neste dag

Dag 9.

Diktprosjektet her på bloggen er vist i sin andre uke nå. Jeg kan forsikre alle kjære lesere om at vi nærmer oss slutten. Når jeg startet prosjektet var jeg usikker på hvordan jeg skulle klare en enkelt uke!. Den gang siktet jeg egentlig på å bruke lite av egne dikt. Det var da måte på hvor utleverende jeg skulle være. Men etterhvert føltes det tryggere og riktig å legge ut egne tekster. Grunnen til det kan jo tenkes at ligger i utviklingen innleggene og diktene fikk. Jeg tror derimot ikke det er nøkkelforklaringen.

Noen ser kanskje på diktene her bare som tekster, som kuriositeter, eller bryr seg mindre om dikt. Det kan jeg forstå, jeg er ikke alltid i diktmodus selv heller. Allikevel blir prosjektet for meg meget utleverende. Som skrevet før mener jeg et dikt må speile dikteren (en gang i tiden). Jeg er ikke den mest utleverende personen om personlige forhold. Å være mer åpen om mitt liv er stadig noe jeg har fokus på, og jeg har blitt bedre på det! Men det er ikke min fortjeneste. Det er derimot den visshet om nåden som er meg gitt. Jeg gjør mange feil, men det er vist helt greit. Så blir jeg stadig minnet på. Jeg er akseptert uansett. Jeg er tilgitt, jeg er elsket!

Det tror jeg er hovedforklaringen til den frimodighet med dikt her på bloggen: “I Guds uendelige nåde kan jeg våge å vise min mangel på fullkommenhet ovenfor andre menneske.” Om diktet så er bra er det bare en bonus. Viktigere er at det er en bit av meg til deg. Så bær med meg. :)

-:-

- Ufatteleg kjærleik -

Ufatteleg kjærleik,
ufatteleg nåde,
ufatteleg rik er eg.
I lyset frå Golgata ser eg det klårt
kor mykje det kosta deg
å opna Guds for himmel for meg.

Ufatteleg miskunn,
ufatteleg omsorg,
ufatteleg stor er du.
Min herre og Frelsar, du fyller mitt liv
med tillit, med trøyst og tru.
Hjå deg skal eg alltid få bu.

- Haldis Reigstad

Til neste dag

Mitt bloggprosjekt i uke 9 og 10 er å legge ut et dikt hver dag. Ofte med noen tanker rundt. Her er dag 5:

Hvis man følger linjen om diktets natur ikke er å forklare med argument, men å fortrylle våre tanker og følelser, så kan man si at diktet ikke bør ha en følgetekst heller. Det må stå der helt alene. Skinne den styrke den har i seg. Og formes i ditt eget sinn.

-:-

- Hellig liv -

korte glimt
begjærende blikk
små punkt
raske pust
evige stunder

av glede

av hellig liv

- Gaute Juveth

Til neste dag