Av og til får jeg kritikk på diktene mine. Tidligere la jeg noen av dem ut på noen diktnettsteder. Nettopp for å få tilbakemelding. Tilbakemelding er bra. En ting er at det betyr jo at man blir lest, men enda mer har det gjort meg til en bedre dikter. Allikevel var det en tilbakemelding jeg ikke ville ta innover meg. På gårsdagens dikt var det nemlig flere som mente jeg burde sløyfe Gud på slutten. Noen mente jeg kunne droppe ordet helt, en mente jeg kunne skrive “gud”, en annen mente å bytte det med noe mer generelt hellig slik som “lys”, “engel” eller lignende.. Det kunne jeg ikke. Hele poenget med dikting er jo at det er personlig. Et dikt trenger ikke representere meg veldig godt her og nå, men det bærer preg av meg en gang i tiden. Jeg kan ikke da vike fra essensen i et dikt fordi noen ikke liker det. Essensen er ikke det mørke som tærer på jeg personen i diktet, essensen for meg ligger i å reddes. En ting er at vi trenger menneske rundt oss til å redde oss. Men det er en vi trenger mye mer en ett medmenneske. Det er Gud. Han redder de som søker redning fra de dypeste dyp. Derfor kan jeg ikke bare endre til lys, engel eller gud i diktet for å tilfredstile noen lesere. Du må gjerne legge hva du vil i diktet. Om det betyr en liten emosjon for deg, glad eller trist, så er jeg en fornøyd dikter. Diktet bærer mening. Men det er tross alt Gud som redder meg! Og han er like klar for å redde deg! Det er min tro. Derfor Gud i diktet. :)

-:-

Du kan aldri rekna for mykje med Gud.

Ingen ting er umogeleg for han.

Du maktar so lite, men han maktar alt.

Og gløyma deg ikkje han kan.

- Trygve Bjerkrheim

Til neste dag

Del to av ukens bloggprosjekt.

Har du gått ute i en tett ukjent skog? Når skogen tetner rundt oss mørkner det gjerne. Vi blir forvirret. Hvor ble det av veien? Hvor er skogkanten? Vi kan ende opp med å gå uten mål og mening. Det hjelper oss egentlig ikke så mye å gå. Ja det kan like fullt gjelde i en ukjent storby. Av og til skjer det og i kjente strøk. Vi står der litt fortumlet. Hvor er vi?.. Åja, kjente meg ikke igjen jeg! Hvor godt er det ikke når vi kan spørre noen om hjelp? Eller se på et kart, bruke GPS, ringe enn venn, klatre opp på en topp. Slik er det med vårt sinn og. Når det tetner vil gjerne tunge tanker trenge seg på. Gikk jeg feil? “Hvordan klarte jeg det. Jeg dreit meg ut. Jeg er dårlig på å finne veien. Klarer aldri å finne ut igjen.” Vi ender i så fall  i en negativ spiral. En spiral som må brytes ut av. Så enkelt som å anerkjenne at her trenger jeg hjelp, jeg ringer en venn. Det er ingen skam i hjelp. Alle kan feile. Vi trenger støtte. Hvem vil vel vandre i skogen til langt på kveld, og kanskje skli på et glatt berg, når vi har deilig middag som venter på oss i et varmt hus?

-:-

- Redd meg -

lyset svinner
redd meg
vekk fra vonde minner

gripende mørke
redd meg
ut av denne tørke

stillheten trykker
redd meg
fra å revne i stykker

sulten runger
redd meg
bort fra denne mørke hunger

morgen gryr
redd meg
Gud, fra dette udyr

- Gaute Juveth

Til neste dag

Denne uken er viet dikt her på bloggen. Helst dikt av andre, og noen egne.

Jeg tenker mye. Hjernen min går i autorefleksjon om jeg vil eller ei. Uheldigvis er ikke autogiret så velfungerende alltid. Det kan nøste seg mye til der oppe. Så må jeg aktivt tenkende over alt og, nøste opp. Tenke på handlinger, medmenneske, livsspørsmål, samfunn, tro… Ikke minst hva jeg skulle og burde ha gjort og sagt. Jeg liker å reflektere, ulempen er at alle tankene kan blokkere mer enn å drive noe frem. Ofte blir jeg tenkende jeg så mye at det er for sent å handle. Dermed blir tankene negative isteden. Hva kunne jeg ha gjort? Jeg kan godt bli flinkere til å handle instinktvis. Viktigere tror jeg det er å sile ut, fokusere på de konstruktive tankene. Ikke la mylderet overvelme. Og ikke minst rett og slett ta seg pauser. Også fra tanker. Og bare være til. Lytte. Puste.
-:-

- Ut or den tette skogen -

Kom deg ut or den tette skogen,
før han sår frø i ditt vare sinn.
Det gror ein åker med trøtte tankar,
der sola aldri får sleppa inn.
Å verta motlaus er meir enn lett
når timeplanen er meir enn tett.
Så finn ein plass under open himmel,
der du kan kvila deg, rett og slett.

Kom deg ut or den tette skogen,
får tanketrådane tvinnar seg.
Gå ikkje vill i dei mange krava
som sveiper mørke og angst kring deg.
Å verta motlaus er meir enn lett
når timeplanen er meir enn tett.
Så finn ein plass under open himmel,
der du kan kvila deg, rett og slett.

- Haldis Reigstad

Til neste dag

Tenk å være en poet
klingende ord på rams

å kunne synge ut
toner gyngende inn i sinn

å kunne male drømmer
opplevelser rett på syn

Tenk å være med deg
dansende på skyer

å kunne ta hopp
over de dypeste daler

å kunne bare elske
for evig tvunnet sammen

- Gaute Juveth

Videre til neste dag.

Noe av det fineste jeg vet er den stunden julefreden senker seg. Adventstiden er et jag etter alt som skal ordnes før jul. Det er vel ikke noe nytt som har kommet med “kjøpefesten”. Lenge før dette tiår har menneske hatt mye å gjøre i juleforberedelser. Alt har jo alltid skulle være i orden til jul. Før julefreden kunne senke seg.

Så når freden da kan senke seg er en hellig stund for sinn og kropp. Jeg husker for noen år siden når jeg kjørte fra Seljord til Sandefjord på juleaften med ankomst der nede omlag halv fem. Det var helt stille på veiene. Snøen hadde kommet tidlig det året. Det var lys i husene. Folk på vei inn og ut av kirke. Med ski og sparker stående utenfor. Jeg beklager jeg fortykket julefreden med å kjøre bil da, men det var en nydelig tur. Nå er det ikke like stille på juleaften i trafikken. Det er jeg kanskje medskyldig i… Uansett ikke hva dette innlegget handler om. :-)

Å stå på trammen. Høre kirkeklokkene ringe. Høre latteren inne i huset. Lukten av god mat som forberedes. Se naboen ta i mot gjester med glede. La stillheten senke seg over land. Da gledes mitt hjerte.

I denne søte juletid
bør man seg rett fornøye
og bruke all sin kunst og flid
Guds nåde at opphøye

Så lyder det første verset i en dansk julesalme fra 1700-tallet. Salmen finner vi på en rekke juleplater i en noe mer morderne drakt. Jeg liker denne teksten. Når vi har styrt så mye med forberedelsene til jul må vi ta oss tid til å den fornøye også. Ikke stresse etter å komme ut av julen. Men å ta seg tid til det som betyr noe.

Denne stund er forunt alle. Uansett tro. Vi trenger dette pusterom fra det daglige. En stund med håp om fred for vår verden. Tid for å se fremover. La liv fødes på ny. Ikke la drømmer dø, men holdes kjært.

Og for oss som tror på Jesus som frelser må vi aldri la julens gaver, selskap, fest, ferie føre til at vi glemmer bort hvorfor vi feirer. Det mener jeg de to neste linjer i verset handler om. Å helliggjøre Gud også, og spesielt, i denne stund. Vi kan egentlig feire Jesus fødsel hver eneste dag, han ble kanskje ikke født 25. desember. Og man kan si vi feirer det hver eneste dag i bønn og lovsang. Uansett argumentasjon er det viktig for meg å ha fokuset på julens betydning når det er jul. Jeg merker at med alt som skjer i julen er det for meg fort gjort å gli lengre bort fra Gud enn i hverdagen. Allikevel trenger jeg så mye denne tid. Den har for meg alltid vært den beste tid i året. Også når jeg ikke har vært troende. Eugene Peterson oppsummerer det godt i ett avsnitt i ett av hans dikt:

Amiably conversant with virtue and evil,
The righteousness of Joseph and wickedness
of Herold, I’m ever and always a stranger to grace.
I need this annual angel visitation.

Så jeg tror alle trenger denne stund av julefred. Og jeg skulle ønske at alle kunne oppleve den.

Jeg pleier å skrive noen ord på kortene til julegavene som jeg gir til mine nærmeste. Tror de setter pris på det. I ble det dikt jeg har skrevet selv. Så her er to juledikt for anledningen. Begge diktene er skrevet i to varianter. Men jeg sparte bare på kladdene. Så det er kladdene som er gjengitt her. ;-)

—

Julenatt

I natt er ingen natt
den er så meget underfull

i natt skinner stjerner
gir undring på jord

i natt lever drømmer
liv født på ny

—

Julenatt 2

tusener små snøkrystaller
skinner, blinker, glitrer…
under månen sitt bleke lys

tusener skjøre menneskeliv
vandrer, pulserer, glitrer…
under Gud sitt kjærlige åsyn

Mørket senker seg over oss igjen, de kalde vinder kommer fykende,  løvet faller, høsten er her. Og således er også melankolien her. Den gir rom for mange dikt. ;-) Her er ett jeg skrev her om dagen. Ikke så veldig originalt kanskje, men det er vel heller ikke meningen? Kos dere med dette og en varm kopp kakao mens dere ser på løvet falle i høstmørket.

- Løvet som faller -

Løvet rasler
i høstens kalde vind

et svakt sus
fra fordums tid

et dypt sukk
over livets gang

svakt gløder minnet
der hvor treet en gang var grønt

løvet rasler
faller stille
tatt av tidens vind