Dag 9.
Diktprosjektet her på bloggen er vist i sin andre uke nå. Jeg kan forsikre alle kjære lesere om at vi nærmer oss slutten. Når jeg startet prosjektet var jeg usikker på hvordan jeg skulle klare en enkelt uke!. Den gang siktet jeg egentlig på å bruke lite av egne dikt. Det var da måte på hvor utleverende jeg skulle være. Men etterhvert føltes det tryggere og riktig å legge ut egne tekster. Grunnen til det kan jo tenkes at ligger i utviklingen innleggene og diktene fikk. Jeg tror derimot ikke det er nøkkelforklaringen.
Noen ser kanskje på diktene her bare som tekster, som kuriositeter, eller bryr seg mindre om dikt. Det kan jeg forstå, jeg er ikke alltid i diktmodus selv heller. Allikevel blir prosjektet for meg meget utleverende. Som skrevet før mener jeg et dikt må speile dikteren (en gang i tiden). Jeg er ikke den mest utleverende personen om personlige forhold. Å være mer åpen om mitt liv er stadig noe jeg har fokus på, og jeg har blitt bedre på det! Men det er ikke min fortjeneste. Det er derimot den visshet om nåden som er meg gitt. Jeg gjør mange feil, men det er vist helt greit. Så blir jeg stadig minnet på. Jeg er akseptert uansett. Jeg er tilgitt, jeg er elsket!
Det tror jeg er hovedforklaringen til den frimodighet med dikt her på bloggen: “I Guds uendelige nåde kan jeg våge å vise min mangel på fullkommenhet ovenfor andre menneske.” Om diktet så er bra er det bare en bonus. Viktigere er at det er en bit av meg til deg. Så bær med meg. :)
-:-
- Ufatteleg kjærleik -
Ufatteleg kjærleik,
ufatteleg nåde,
ufatteleg rik er eg.
I lyset frå Golgata ser eg det klårt
kor mykje det kosta deg
å opna Guds for himmel for meg.
Ufatteleg miskunn,
ufatteleg omsorg,
ufatteleg stor er du.
Min herre og Frelsar, du fyller mitt liv
med tillit, med trøyst og tru.
Hjå deg skal eg alltid få bu.
- Haldis Reigstad
Til neste dag
Dag 8 i diktprosjektet.
-:-
- Til jenter -
Vår verd er fylt
av slik ei skjønnheit
ja, ei fargefylt eng
fylt av alle slag blomar
der i solas strålande glans
med dei små dråpar av dogg..
glimtar til mitt auge
duvar lokkande i vinden
kor vakre dei er
kor gode dei er
kor underlege… dei er
den fryd å sjå
det ynde som meg langt overgår
ja, dykk skå veta
kor sterkt dykk skinn
kor viktige dykk er
gjer håp og meining
skapt i Guds bilete
kvar einaste ei
å, kor han elskar
deg, du fagre jente
ja slik må også eg
elske deg
fagre jente
- Gaute Juveth
Til neste dag
Dag 7.
-:-
- Til håp lede -
Nattens mørke trykker
tidens klokke tikker
i et fortunmlet steg
skimter blink av lys
hører fydefull sang
gir meg en nynnende trang
lytter, lengter, skuler
hvem synger vel slik?
ser der hjertens glede
vil meg til håp lede
rister på mitt hode,
er ikke for en som meg
skal til å vende
hører en stemme:
la kjærligheten råde
du er gitt evig nåde
sinnets mørke forsvinner
håpets lys alltid vinner!
hjertens sang
er vist også for en som meg
frydefull glede
la meg til håp lede
- Gaute Juveth
Til neste dag
Dag 6.
-:-
- Fylt med dei tankar -
Larmande
som skot mot stein
tindrande
dundrande!
torden i fjøll
tid
sildrande
vatn som gjer rein
her eg gjeng
fryktar og tenkjer
den tru!
æva?
eg vil deg så sjå
drøymer deg få
elskande
lengtande…
høri,
det skå vera
i æva?
larmande
skot mot stein
eit liv her?
ei lita tid
du og meg
du?
sildrande
vatn som gjer rein
kjære,
ta meg no heim
- Gaute Juveth
Til neste dag
Mitt bloggprosjekt i uke 9 og 10 er å legge ut et dikt hver dag. Ofte med noen tanker rundt. Her er dag 5:
Hvis man følger linjen om diktets natur ikke er å forklare med argument, men å fortrylle våre tanker og følelser, så kan man si at diktet ikke bør ha en følgetekst heller. Det må stå der helt alene. Skinne den styrke den har i seg. Og formes i ditt eget sinn.
-:-
- Hellig liv -
korte glimt
begjærende blikk
små punkt
raske pust
evige stunder
av glede
av hellig liv
- Gaute Juveth
Til neste dag
Fortsetter diktuken: Dag 4.
Diktenes natur ikke ett bestemt ord. De er ofte en undring. Tanker om hva som er eller kan være. Et spørsmål. En gåte. En stadfesting av håp. En sang for ditt indre. Det er i alle fall slike dikt jeg liker. Og om de er stadfestende… bestemte.. i sitt språk kan innholdet være likke undrende allikevel. Det blir forskjell på å tekstskriving og dikting. Jeg vil gjerne peke mot det jeg holder høyt og verdsetter i mine dikt. Men det kan gjøres gjennom mange former. For min del kanskje ofte bedre om jeg er litt vag, litt hintende, litt undrende enn så bastant på min tro. For livet er et stort under. Uansett tro.
-:-
- Hviler i stor mildhet -
Ved kveld -
når stjernene går vestover
og jorda overgir seg stille
til sommerhimmelens fred, da
kjenner du som en iling i selve ryggmargen
at alt liv blir lukket inne
i ei varm vennlig hulhand
og løftet varsamt
opp. Hele verden hviler i en stor mildhet
trass i alt -
Hviler i en stor mildhet
med alle sinnsykehus
panservogner barnemordere
kriger – - -
En stor hvit mildhet som engang
skal skape MENNESKET. Og dá -
ved en ny tidsregnings begynnelse -
vil ondskapens svarte brakkland
bli omdannet til åkrer
som duver for vinden.
Det er derfor
livet holder ut
på planeten Jorden. Det er derfor
blåklokkene er like blå
hver sommer i graset. Og
fuglene like gylne når
de flyter på vinden høgt over hvetelandet
i solnedgangen.
- Hans Børli
Til neste dag
Av og til får jeg kritikk på diktene mine. Tidligere la jeg noen av dem ut på noen diktnettsteder. Nettopp for å få tilbakemelding. Tilbakemelding er bra. En ting er at det betyr jo at man blir lest, men enda mer har det gjort meg til en bedre dikter. Allikevel var det en tilbakemelding jeg ikke ville ta innover meg. På gårsdagens dikt var det nemlig flere som mente jeg burde sløyfe Gud på slutten. Noen mente jeg kunne droppe ordet helt, en mente jeg kunne skrive “gud”, en annen mente å bytte det med noe mer generelt hellig slik som “lys”, “engel” eller lignende.. Det kunne jeg ikke. Hele poenget med dikting er jo at det er personlig. Et dikt trenger ikke representere meg veldig godt her og nå, men det bærer preg av meg en gang i tiden. Jeg kan ikke da vike fra essensen i et dikt fordi noen ikke liker det. Essensen er ikke det mørke som tærer på jeg personen i diktet, essensen for meg ligger i å reddes. En ting er at vi trenger menneske rundt oss til å redde oss. Men det er en vi trenger mye mer en ett medmenneske. Det er Gud. Han redder de som søker redning fra de dypeste dyp. Derfor kan jeg ikke bare endre til lys, engel eller gud i diktet for å tilfredstile noen lesere. Du må gjerne legge hva du vil i diktet. Om det betyr en liten emosjon for deg, glad eller trist, så er jeg en fornøyd dikter. Diktet bærer mening. Men det er tross alt Gud som redder meg! Og han er like klar for å redde deg! Det er min tro. Derfor Gud i diktet. :)
-:-
Du kan aldri rekna for mykje med Gud.
Ingen ting er umogeleg for han.
Du maktar so lite, men han maktar alt.
Og gløyma deg ikkje han kan.
- Trygve Bjerkrheim
Til neste dag
