På tide med noe selvskrevet her på bloggen igjen! Det har vært tyst lenge nå. Jeg gjør dessverre ingen lovnader om høyere aktivitet. Til det er det for mye annet som skjer i livet. For de som lurer vil jeg bare konstatere at jeg har det godt og at jeg digger Gud! :-) Alt trenger ikke alltid være perfekt, det blir sjelden slik i denne verden. Det faktum gjør derimot ikke Gud noe mindre stor, eller mindre god. Tvert om! Men det var ikke poenger med dette blogginnlegget. Her er ett dikt både for troende og andre:
stormen raser ute
løvet fyker, trærne bøyes
mørket senker seg
tankene svever, frykten tøyes
stormen raser inne
regnet pisker, vinden uler
lyset igjen brer seg
håpet lever, følelsene iler
storm i himmel og i sin
av fornyelse og håp
stormen raser der ute
slik er livets gang
stormen stilner her inne
til kjærlighetens sterke klang
- Gaute Juveth
- En flom av toner -
En flom av toner
ned fra det bare fjell
hør nå den klare klang
en flom av ord
kastes gjennom bortgjemte juv
våkner der igjen forglemte sinn
vind i hår
en verden der under
for vårt skue
ser vi det vidunder
den morgen glød
Ekko i de bare vegger
minner om den klare klang
ikke mer stormende vind
nå bare et lindrende pust
legede sår
håp om å nok en gang
spinne de ord
sammen synge den sang,
de fagre himmeltoner
- Gaute Juveth
Dag 12, siste dag i diktprosjektet her på bloggen. Neste uke en gang kommer en fin indeksering av dagene for deg som ikke har fått med deg alle dagene.
Sirkelen er fullført. Så mye går i sirkel her i livet. Dette diktprosjektet og. De to siste diktene avsluttet noenlunde der de første begynte. Jeg viste ikke helt hva jeg gikk til når jeg begynte. Jeg bare fant ut etter diktet Tenk at jeg ville legge ut ett dikt hver dag. Så fant jeg ut at jeg ville skrive litt tanker rundt diktene, særlig om de ikke var mine egne. Og så andre dagen så jeg fort hvilke dikt jeg ville ha med den uken. Men så ble noen forkastet, og flere andre en jeg hadde tenkt fant veien inn. Allikevel fant jeg hele tiden en nokså naturlig fortsettelse til å ende opp her hvor jeg endte opp.
Det er så mye mer jeg vil skrive om. Men jeg kan jo ikke favne over alt. Hvem forventer vel det utenom meg selv? Jeg er visselig ingen dikter. Det er noen tema jeg klarer å sette ord på med mye innsats. Innen andre område sliter jeg mer. Kanskje en dag kommer en ny diktuke med ny sider en gang? For nå takker jeg bare for at du har fulgt med på bloggen min. Håper du fortsetter å lese den.
Jeg puster lettet ut for at dette prosjektet er over. Jeg ser helt klart to ting som har blitt nedprioritert disse to ukene. Avislesing og piano-klimpring. Gleder meg særlig til mer tid til det siste. ;-) Jeg velger med omhu å ikke avslutte med ett eget dikt. Isteden har jeg funnet frem et sterkt og direkte dikt som får stå som et delvis motsigende utropstegn for hele dette diktprosjektet. Det har en essens for meg som er viktig i alle dikt jeg skriver. Dikt er sorgfulle, vakre, kjærlige, håpefulle. Våres liv er alt det, og så mye mer. Det er handling. Det er det sanne dikt.
-:-
- La dikt vera dikt -
La dikt vera dikt!
La ord vera ord
som fargelegg frøa vi sår.
La orda få hender
som vernar om livet,
trø varsamt på vegen du går.
Vi gløymer så lett
at menneske les
det livet vi lever på jord.
Det vakrasta diktet
treng ingen forfattar,
det skriv vi med ordlause ord.
- Haldis Reigstad
Til epilogen.
Dag 11.
Det ble ingen blogg i går. Det er mye som står på for tiden. Og det blir stundom litt lite søvn om nettene. B-menneske som jeg er. Av og til klarer jeg å få meg en ettermiddagslur. Da fungerer hjernen merkelig. Det kommer så mange rare drømmer der man ligger å halvsover. Særlig tankene man har der man nesten faller i søvn. Så begynner jeg å tanke på det aktivt for jeg vil huske den kule tanken. Tankene fremstår der og da som gode idéer og ting det er verdt å huske på. Så jeg våkner jo igjen. Og slik går det på rund gang noen ganger. De fleste tankene/drømmene glemmer jeg jo uansett. Men noen sitter ved. De sitter der som en drøm. Tenk så kult det hadde vært å gjøre det. Så ender det ofte med at det blir med drømmen. Kanskje glemmes den. Ofte bærer og bærer jeg på drømmen. Inni meg. Jeg liker å drømme. Stort. Allikevel er ikke en drøm stort uten at den deles med andre. Hvor mye blir ikke jeg selv rørt av andres drømmer?
Det trykker i mitt bryst
noe vil ut i det fri
slippes for verden å se
en tanke, et ord, et rop
Det i meg vil jo ut. Og skal jeg ta egen lærdom av denne ukens dikt så er det trygt og godt å dele sine drømmer. Og sorger. Tanker, undringer. Dog alt til sin tid. Alle ord har sin mottager. Jeg drømmer om det perfekte diktet. Prologen til dette diktprosjektet startet med et dikt i de baner. Tidligere har jeg også skrevet et slikt dikt her. Allikevel vet jeg visselig at jeg ikke kan nå perfeksjon her. Jeg er ikke fullkommen. Men i ferden mot det fullkomne kan det komme mye godt på veien. Kanskje blir et dikt nærmest perfekt for meg eller deg på et gitt tidspunkt? Jeg holder derfor tett på noen dikt. Men på bloggen kan de ikke legges. For tid og sted blir så langt fra fullkomment. Derfor drømmer jeg videre. Og kanskje en dag.
-:-
- I still try -
The poem I wanted to write
was never written
the words that came
was never those in my mind
the dream I once dreamt
was immposible to tell
the replacement that came
was never as good
the hope of writing it
has never left
the poem of my dreams
lives on in my heart forever
- Gaute Juveth
Til neste dag
Dag 9.
Diktprosjektet her på bloggen er vist i sin andre uke nå. Jeg kan forsikre alle kjære lesere om at vi nærmer oss slutten. Når jeg startet prosjektet var jeg usikker på hvordan jeg skulle klare en enkelt uke!. Den gang siktet jeg egentlig på å bruke lite av egne dikt. Det var da måte på hvor utleverende jeg skulle være. Men etterhvert føltes det tryggere og riktig å legge ut egne tekster. Grunnen til det kan jo tenkes at ligger i utviklingen innleggene og diktene fikk. Jeg tror derimot ikke det er nøkkelforklaringen.
Noen ser kanskje på diktene her bare som tekster, som kuriositeter, eller bryr seg mindre om dikt. Det kan jeg forstå, jeg er ikke alltid i diktmodus selv heller. Allikevel blir prosjektet for meg meget utleverende. Som skrevet før mener jeg et dikt må speile dikteren (en gang i tiden). Jeg er ikke den mest utleverende personen om personlige forhold. Å være mer åpen om mitt liv er stadig noe jeg har fokus på, og jeg har blitt bedre på det! Men det er ikke min fortjeneste. Det er derimot den visshet om nåden som er meg gitt. Jeg gjør mange feil, men det er vist helt greit. Så blir jeg stadig minnet på. Jeg er akseptert uansett. Jeg er tilgitt, jeg er elsket!
Det tror jeg er hovedforklaringen til den frimodighet med dikt her på bloggen: “I Guds uendelige nåde kan jeg våge å vise min mangel på fullkommenhet ovenfor andre menneske.” Om diktet så er bra er det bare en bonus. Viktigere er at det er en bit av meg til deg. Så bær med meg. :)
-:-
- Ufatteleg kjærleik -
Ufatteleg kjærleik,
ufatteleg nåde,
ufatteleg rik er eg.
I lyset frå Golgata ser eg det klårt
kor mykje det kosta deg
å opna Guds for himmel for meg.
Ufatteleg miskunn,
ufatteleg omsorg,
ufatteleg stor er du.
Min herre og Frelsar, du fyller mitt liv
med tillit, med trøyst og tru.
Hjå deg skal eg alltid få bu.
- Haldis Reigstad
Til neste dag
