On November 4th Towers of Midnight was released. Book 13th in The Wheel of Time series. What was to be the last book written by Brandon Sanderson after Robert Jordan’s passing away has become three books. This was the second part. The previous one The Gathering Storm was a very good book in my opinion, as can be read here. I won’t go into a long analysis of ToM, others have done that better than I can. The ending of the series seems to be in safe hands.

Though ToM wasn’t as strong as TGS, it really is a book that sets up the pieces for the end game. The weakness of this book in my opinion is that has to many views and too many stories. As has been the problems for many of the latter books in the series. TGS focused on two main characters giving them a real storyline in one book. ToM also focuses on two main characters, and their storyline is rather good. And I don’t think they really needed much more pages to them. The problem is rather we have waited so long for those two storylines to wrap up. As the reader I’ve sat for like 4-5 books now wondering when this thing I know will happen actually will happen. On another hand this is perhaps the strength of the book too. For even if we know how the stories would wrap up I don’t think anyone foresaw actually how they would end. There were some smart, but minor, twists in there.

The clearest strength of the book is also related to it’s weakness.  Because using so many characters with so many views is in this book not to update the reader about what’s happening everywhere in the world with everybody and throwing in new plots. No, it’s to set all ready for The Last Battle. It’s pretty clear that the final book A Memory of Light will be all about that battle, no matter in what exact form that battle will be in. I think last battle terminology is not exactly what we think of a typical medieval battle. I except a lot of twists.

The Wheel of Time gets stronger again, and is absolutely  a must-read series for any fantasy-fan. It’s not your typical fantasy, it’s huge, complicated, passionate, epic! And really critical on men thinking women are weak. In this series they are not at all. To some frustration. ;-)

One and half year to the finale. It will be huge. It will be A Memory of Light.

Til noe helt annet: TV-serien Lost. Jeg digger den serien. Er du en av de som gav den opp? Fortvil ikke. Den blir bare bedre.

Når jeg så ferdig sesong fem i sommer var jeg henrykt. Jeg husker jeg hadde planer om å skrive om Lost på bloggen da og. Av uvisse grunner skjedde det ikke. Før sesong seks begynte nå tenkte jeg og på å skrive, men det ble nedprioritert. Men nå vil jeg skrive om sesong seks. Så da må jeg bare skrive om min henrykkelse for sesong fem først.

Jeg går ut i fra at du kjenner til serien. En gruppe personer styrter med fly over at Atlanteren og ender opp på en tilsynelatende øde øye som viser seg å være lite øde og veldig mystisk. Om du ikke viste det bør du i grunn bare slutte å lese dette med en gang og begynne å se serien i stedet. ;-)

Folk som har sluttet å følge med klager gjerne på at det bare er nye spørsmål og ikke svar. Det er egentlig ikke så sant. En av grunnpilarene til en spenningsserie er jo det mystiske. Det vi som seere ikke kjenner til. Lost er jo ikke formiddagsdrama heller der vi kjenner alle motiv og får se det om igjen 100 ganger før serien kan gå et halvt skritt veider på plottet. Jeg ser ikke helt underholdningen i det. Joa, det finnes nok en mellomting. Men skal man ha en “serialized”-serie – altså en serie som ikke baserer seg på at handlingen løses i slutten av episoden og det er noe helt nytt i neste episode – da må man holde igjen på hva seerne får vite. Og det er jo ikke slik at Lost ikke kommer med svar. Det står heller på at noen forlanger at alt i Lost skal forklares. Samme urimelighetskrav stilles ikke andre Sci-Fi serier. Ja, Lost er Sci-Fi/Fantasy om du virkelig trodde noe annet. Det er kanskje nettopp der problemet for mange ligger.

Poenget her var allikevel ikke hva slags type serie Lost er. Poenget her er at sesong fem er noe helt for seg selv. Og det er ikke slik at man må lide seg gjennom de fire foregående sesongene for å komme til femmeren.  Jeg så gjennom alle sesongene i høst. Sesong 1 og 2 er topp. Sesong 3 grei. Sesong 4 daler litt. Så slår sesong 5 til. Den er genial.

Jaja, man kan si hva man vil opp tidshopping. Jeg er ikke den største fan av konseptet heller. Men det fungerer så bra. Tidshoppingen på øya og “the flash forwards” er så smart bygd opp. Tydelig planlagt godt før innspilling. Jeg påstår man nesten at man kan se sesong fem alene, uten å kjenne til de andre.  Den henger så sammen med seg selv, samtidig som den selvsagt henger sammen med resten av serien. I sesong fem får du nesten alle spørsmål fra sesong besvart på slutten. På en måte nok ingen spådde. Plotet i sesongen er litt som en sirkel, en syklus. Og de som kjenner meg vet jeg elsker slikt. Ting biter seg i halen.

Ofte har ikke skribenter av TV-serier svar når de lager ett mysterie. De har kanskje en tanke, men senere når ting endrer seg, må de finne på noe nytt. Her er Lost også skyldig. Produsentene har innrømmet at de ikke hadde en så veldig kartlagt langtidsplan i sesong 1. Den planen lagde de før sesong 2. Hvor mye de har fulgt den vet jeg ikke. Men det som er tydelig er at sesong fem følger en plan. Slutten på sesong tre, deler av sesong fire og sesong fem klikker bare så godt sammen når man har sett ferdig sesong fem. Man får virkelig en aha-opplevelse.

Jeg syntes sesong fem av Lost var den beste enkelt sesong av en TV-serie jeg har sett. Godt plot, godt skuespill, livsspørsmål, action og kjærlighet. Eneste jeg savnet litt var kanskje en dypere tematikk. Men den har vi nå fått i sesong seks. Mer om det en annen gang. ;-) Så om du liker TV-serier som har et litt mer komplekst plott en hva kan løses på enkelt episode, og samtidig ikke er en konstant-finne-på-nye-kule-ting-som-ikke-henger-på-greip-overhode-serie (også kalt Heroes),  så anbefaler jeg Lost på det varmeste. Kos deg!

I går var jeg å så storfilmen Avatar. En film som i følge mange er den mest “hypa” filmen på lenge. Og av wikipedia kan man se at markedsføringsbudsjettet helt riktig er enormt. Men så er jo alle kostnader rundt denne filmen enorme. Jeg har ikke merka hypen så veldig egentlig, fordi jeg har gleda meg selv også. Og fulgt med på prosjektet med et halvt øye i fire år nå.

Så for å ta det alle lurer  på med en gang: Avatar innfrir! Det er ikke lett å overbevise en slik “hype”, det klarer Avatar. Fra første åpningsscene med fantastiske bilde av månen Pandora. Hele filmen foregår her. Og vi går rett inn. Ingen logoer, titteltekst. Film fra første stund.  Det starter med voiceover fra hovedpersonen sin videologg satt til scener som raskt tar oss inn i hva som er bakgrunnen. Snart aner vi konjekturen av spenningen mellom de høy teknologiske menneskene som skal tømme månen for ressurser og de “innfødte” som lever i pakt med naturen. Jeg kjernehistorien er ikke det mest originale. Filmen følger stort sett et standardoppsett av en slik historie, men har og noen egne vrier. Men at de ikke er det mest originale hovedplott gjør ikke stort. Fordi det fungerer rett og slett så godt. Det er blankpolert til å skinne så mye at vi glemmer at vi har sett det før.

Det tar oss til animasjonen. Den er rett og slett suveren. Overgår alt annet vi har sett før. Det er nesten skummelt hvor naturtro det meste av det er. Og den er nydelig integrert med det vanlige filmsettet, slik at det langt fra er åpenbart hva som er animert og ikke. Visuelt godteri har jeg sett andre skrive. Det er det virkelig. Uansett hva du syntes ellers om filmen. Nyt det visuelle godteriet. Det finnes ikke bedre der ut. Ikke bare fordi animasjonen er bra, men fordi Pandora er en eventyrlig verden. Den er så fortryllende at det blir et lite plot-hull i seg selv at ikke flere menneske der vil ta vare på månen. Mot slutten ender selvsagt alt i en episk kamp. Kampen unngår heldigvis å gå i noen typiske feller som en kamp mellom overlegene og underlegene kunne fort gått i. Jeg syntes jo sluttkamper i actionfilmer ofte blir litt for mye av det gode, men i denne filmen sitter det. Ja, det tar jo helt av. Forskjellen her er at det passer til settingen.

Det er ikke mye jeg har å utsette på filmen. Vi kunne fått sett litt mer menneske-Na’vi relasjoner, og litt mindre “montage”. Vi kunne og blitt kjent litt bedre med filmens kvinnelige hovedrolle før romantikken setter inn. Om filmen hadde vart fulle tre timer hadde ikke det gjort noe. Alle jeg gikk med var skjønt enige om at filmen ikke hadde et kjedelig øyeblikk. Om filmen hadde hatt en vri eller to på plottet som er uvanlig i forhold til kjernehistorien hadde filmen vært perfekt. Topp skuespill, topp visuelt, topp musikk, godt manus, topp regissert. Om den ikker er prefekt blir det allikevel 10 av 10 fra meg.