Så kom jeg hjem. Til en dal langt borte. Liten og vakker. Ett sted verden kan være fjern, og så blir den brått så nær. Herfra i den lille dal kan jeg skue utover. På ett land og folk som reiser seg. Som viser at det er noe anderledes her. Som minner meg om hvorfor jeg alltid har elsket mitt land. Her håp og drømmer gror. Så er da min drøm at den kjærlighet skal bestå. Kjære Gud, du som gråter med oss, la oss kjenne din kjærlighet hver minste dag. Du som er kjærlighet. Være i ditt håp og nærhet med hverandre, og løfte våre blikk når hverdagen sakte glir tilbake i våre liv. I ditt liv er det alltid håp som består.