Ufatteleg kjærleik
Dag 9.
Diktprosjektet her på bloggen er vist i sin andre uke nå. Jeg kan forsikre alle kjære lesere om at vi nærmer oss slutten. Når jeg startet prosjektet var jeg usikker på hvordan jeg skulle klare en enkelt uke!. Den gang siktet jeg egentlig på å bruke lite av egne dikt. Det var da måte på hvor utleverende jeg skulle være. Men etterhvert føltes det tryggere og riktig å legge ut egne tekster. Grunnen til det kan jo tenkes at ligger i utviklingen innleggene og diktene fikk. Jeg tror derimot ikke det er nøkkelforklaringen.
Noen ser kanskje på diktene her bare som tekster, som kuriositeter, eller bryr seg mindre om dikt. Det kan jeg forstå, jeg er ikke alltid i diktmodus selv heller. Allikevel blir prosjektet for meg meget utleverende. Som skrevet før mener jeg et dikt må speile dikteren (en gang i tiden). Jeg er ikke den mest utleverende personen om personlige forhold. Å være mer åpen om mitt liv er stadig noe jeg har fokus på, og jeg har blitt bedre på det! Men det er ikke min fortjeneste. Det er derimot den visshet om nåden som er meg gitt. Jeg gjør mange feil, men det er vist helt greit. Så blir jeg stadig minnet på. Jeg er akseptert uansett. Jeg er tilgitt, jeg er elsket!
Det tror jeg er hovedforklaringen til den frimodighet med dikt her på bloggen: “I Guds uendelige nåde kan jeg våge å vise min mangel på fullkommenhet ovenfor andre menneske.” Om diktet så er bra er det bare en bonus. Viktigere er at det er en bit av meg til deg. Så bær med meg. :)
-:-
- Ufatteleg kjærleik -
Ufatteleg kjærleik,
ufatteleg nåde,
ufatteleg rik er eg.
I lyset frå Golgata ser eg det klårt
kor mykje det kosta deg
å opna Guds for himmel for meg.
Ufatteleg miskunn,
ufatteleg omsorg,
ufatteleg stor er du.
Min herre og Frelsar, du fyller mitt liv
med tillit, med trøyst og tru.
Hjå deg skal eg alltid få bu.
- Haldis Reigstad
