I begynnelsen av mars gikk jeg med på at våren nå kunne komme. Jeg innså at det ikke ville være mer skikkelig vinter her borte i vest uansett. Men våren kom ikke så fort, vinteren hang igjen. Helt til de siste dagene. Nå ser det ut som høst. Eller slik en vanlig vinter ser ut i Stavanger. Grått og kjedelig. Jeg er egentlig overasket over hvor tungt det gikk innover meg. Jeg ble rett og slett litt tungsinnet. Trøtt. Og jeg som er glad i høsten? Vel dette er ikke høst. Det er ingenting.

Tidligere vintre, nærmest uten snø, her i Stavanger har ikke preget meg så mye. Utenom kanskje første året. Nei, jeg hadde nok merket det like godt om det var i Seljord denne gang. For det har ikke så mye med mangel på snø å gjøre. Det har med forandring. Jeg liker å drømme om fremtiden, om forandring. Men jeg må ha kjente omgivelser rundt meg. Ellers blir jeg usikker, sliten, stresset og veldig fokusert på gjøre mine oppgaver og la omverden seile sin egne sjø. Kanskje rett og slett litt utfordret på å leve i nuet. Der kan vel mange kjenne seg igjen?

Jeg tror det samme gjelder årstidene for meg. Jeg gleder meg til å se det blomstre, jeg gleder meg til å ut å sykle, grille med venner, gå tur i fjell, synge “kom mai du skjønne milde”, gå i shorts og t-skjorte, ligge i sola og lese. Jeg gleder meg jo til våren, men samtidig vil jeg ikke at vinteren skal forsvinne. Det er så mye mer jeg skulle gjort. Er den over allerede? Hvor ble det av planene? Nå må jeg få til så mye nytt igjen. Nye ting som “må” gjøres”.

Heldigvis har jeg lært. Jeg har lært å tenke mer på alt jeg faktisk gjorde. Jeg har lært at omgivelsene rundt meg ikke betyr så mye. Jeg er i bunn og grunn den samme uansett. Jeg trenger ikke ta på meg ulike drakter. Faktisk bør jeg ikke gjøre det med hensyn til de rundt meg. Gud ser meg som den jeg er uansett. Og han vil meg godt. Bekymringer viser seg overflødige. Livets motganger gir styrke. Gud sin visdom overgår mitt egne streb etter å gjøre det beste. Derfor ber jeg bare om en omgivelse; Gud sin utrustning. Så kan årstidene… livets stormer… komme som de vil. Jeg kan gå i en velkjent og trygg omgivelse uansett.

Den lærdom er ikke alltid like lett å ta med seg hver dag. Som alle glemmer jeg og bort. Kanskje er det glemme jeg gjort noen dager nå… Kanskje er det noe helt annet? Jeg kommer nok til å kjenne på en hvis vemodighet igjen den dagen jeg ser sommeren er over og at høsten kommer. Slik går nå livets gang. Det er godt. Det lar oss leve. Det lar oss drømme om at det skal komme noe nytt. Det gir håp.

How high, how wide
No matter where I am, healing is in Your hands