Del to av ukens bloggprosjekt.

Har du gått ute i en tett ukjent skog? Når skogen tetner rundt oss mørkner det gjerne. Vi blir forvirret. Hvor ble det av veien? Hvor er skogkanten? Vi kan ende opp med å gå uten mål og mening. Det hjelper oss egentlig ikke så mye å gå. Ja det kan like fullt gjelde i en ukjent storby. Av og til skjer det og i kjente strøk. Vi står der litt fortumlet. Hvor er vi?.. Åja, kjente meg ikke igjen jeg! Hvor godt er det ikke når vi kan spørre noen om hjelp? Eller se på et kart, bruke GPS, ringe enn venn, klatre opp på en topp. Slik er det med vårt sinn og. Når det tetner vil gjerne tunge tanker trenge seg på. Gikk jeg feil? “Hvordan klarte jeg det. Jeg dreit meg ut. Jeg er dårlig på å finne veien. Klarer aldri å finne ut igjen.” Vi ender i så fall  i en negativ spiral. En spiral som må brytes ut av. Så enkelt som å anerkjenne at her trenger jeg hjelp, jeg ringer en venn. Det er ingen skam i hjelp. Alle kan feile. Vi trenger støtte. Hvem vil vel vandre i skogen til langt på kveld, og kanskje skli på et glatt berg, når vi har deilig middag som venter på oss i et varmt hus?

-:-

- Redd meg -

lyset svinner
redd meg
vekk fra vonde minner

gripende mørke
redd meg
ut av denne tørke

stillheten trykker
redd meg
fra å revne i stykker

sulten runger
redd meg
bort fra denne mørke hunger

morgen gryr
redd meg
Gud, fra dette udyr

- Gaute Juveth

Til neste dag