Av og til får jeg kritikk på diktene mine. Tidligere la jeg noen av dem ut på noen diktnettsteder. Nettopp for å få tilbakemelding. Tilbakemelding er bra. En ting er at det betyr jo at man blir lest, men enda mer har det gjort meg til en bedre dikter. Allikevel var det en tilbakemelding jeg ikke ville ta innover meg. På gårsdagens dikt var det nemlig flere som mente jeg burde sløyfe Gud på slutten. Noen mente jeg kunne droppe ordet helt, en mente jeg kunne skrive “gud”, en annen mente å bytte det med noe mer generelt hellig slik som “lys”, “engel” eller lignende.. Det kunne jeg ikke. Hele poenget med dikting er jo at det er personlig. Et dikt trenger ikke representere meg veldig godt her og nå, men det bærer preg av meg en gang i tiden. Jeg kan ikke da vike fra essensen i et dikt fordi noen ikke liker det. Essensen er ikke det mørke som tærer på jeg personen i diktet, essensen for meg ligger i å reddes. En ting er at vi trenger menneske rundt oss til å redde oss. Men det er en vi trenger mye mer en ett medmenneske. Det er Gud. Han redder de som søker redning fra de dypeste dyp. Derfor kan jeg ikke bare endre til lys, engel eller gud i diktet for å tilfredstile noen lesere. Du må gjerne legge hva du vil i diktet. Om det betyr en liten emosjon for deg, glad eller trist, så er jeg en fornøyd dikter. Diktet bærer mening. Men det er tross alt Gud som redder meg! Og han er like klar for å redde deg! Det er min tro. Derfor Gud i diktet. :)

-:-

Du kan aldri rekna for mykje med Gud.

Ingen ting er umogeleg for han.

Du maktar so lite, men han maktar alt.

Og gløyma deg ikkje han kan.

- Trygve Bjerkrheim

Til neste dag