For en ukes tid siden var jeg i bursdagsfeiring. Min kamerat Gunnar fylte 30 år. Hipp hurra! Han hadde invitert til barnevennlig selskap med god mat og curling. Det var stas. Her er noen bilde fra festivitasen.

(som vanlig må folk melde i fra om de ikke vil ha bilder av seg liggende på nett.) :)

I september begynte kommunen med arbeide i gatene bortenfor der jeg bor. De driver å bytter ut rør. De har vært her før og to ganger. Av en eller annen snodig grunn avsluttet de, ryddet alt utstyret, asfalterte og gjorde fint. 4-5 måneder senere kom de plutselig tilbake. Da var det på tide å fortsette. Riktignok var det ikke så ille at de grov opp igjen der de alt hadde vært, utenom ett kvartal. I begynnelsen var det bare et lite areal de arbeidet på. Det kunne se ut som de bare hadde kommet tilbake for å fikse noe i enden av der de var sist.

Jeg parker normalt bilen min kvartalet bortenfor i samme gate. Så jeg funderte naturligvis litt på om det fortsatt var greitt å parkere der. Jeg kikket litt rundt. Alle andre parkerte som før. Skilt om veiarbeid og omkjøring var satt opp, men ingen skilt om parkeringsforbud.  Så jeg parkerte i trygghet. Dagene gikk,  og arbeidet spredte seg ikke fra startpunktet. Så kom det en helg. Jeg skulle bort til Oslo. Jeg tenkte tilbake på sist rørarbeiderne var her, og hvor sent det gikk fremover. Om de i det hele tatt skulle videre i gaten ville det helt sikkert ikke skje på de få dagene jeg skulle være borte. Så jeg lot bilen stå.

Naturligvis tok jeg så inderlig feil der. På fredag hadde vist plutselig noen skilt med parkering forbudt blitt satt opp i den gaten. Og helt tilfeldig på samme dag hadde en parkeringsvakt gått forbi bilen min. Han så på parkeringsskiltet som arbeidskaren drev å satt fra seg, og så på stakkars lille bilen min. Bilen min ynket seg for ham. Men akk, det var ingen nåde å få. “Ser du ikke at du ikke kan stå her?”, spurte parkeringsvakten i det han festet en gul lapp på bilen. Ett merke av skam. Stakkars bilen gråt av sorg og lurte på hvor eieren sin var. Read more…

I dag tok jeg meg en tur ned på Apotek 1. Det burde kanskje ikke være den lureste dagen å gjøre det på. For i følge media var det mange andre som hadde tenkt å ta seg samme tur. Nå skulle jeg riktignok ikke ha meg Tamiflu. Jeg kunne fint gått en annen dag.  Etter oppslagene de siste dagene er det lett å tenke at man må holde seg unna apotekene for der kommer det til å være mange syke i trang kø for Tamiflu. Men hvorfor skal jeg måtte endre mine planer på grunn av hysteriske medieoppslag? Jeg skulle jo bare ha mine “vanlige” medisiner. Nå sier jeg ikke at det er dumt å kjøpe Tamiflu eller for den saks skyld vaksinere seg. For all del, det er viktig at de som trenger det tar forhåndsregler.  Men så viste det seg da når jeg kom på apoteket at det nesten ikke var noen der. To friske unge personer som satt å skrev på tamiflu-skjemaene, og et par eldre fruer som stod å pratet utenfor.  Ingen ting å frykte med andre ord. :-) Så får det bare gjenstå å se om jeg holder meg frisk.

Ellers går jobbsøkingen sin gang. Nå i det siste har det heldigvis tatt seg opp litt og jeg er i flere spennende prosesser. Oktober var egentlig en stille måned slik sett.  Det virker egentlig som jobbmarkedet har blitt enda trangere fra august til nå. Og fra halvannet år siden når mine medstudenter ble ansatt uten at arbeidsgivere så på karakterene en gang til at man nå må ofte blir vurdert om de i det hele tatt vil intervjue deg på bakgrunn av karakterer. Det er ikke like lett å være nyutdannet nå nei. (Eller relativt nyutdannet som jeg sier selv.) ;-) Jeg holder motet opp dog. Jeg har det godt og kan bruke tiden min på andre ting. Så har jeg troen på at jeg snart nok får jobben jeg er ment å ha.

Jeg har en merkelig sans for høsten. Egentlig liker jeg alle årstider godt, men med høsten er det noe synger til mitt indre. Jeg er en nostalgisk og undrende sjel. Samtidig er det så godt å vite at alt skal komme igjen. Dette er bare én høst, en avslutning på det som har vært, en opprydning for det nye som skal komme, en påminnelse om livets gang. I høstens anledning har bloggen har også fått seg ett nytt klede. En liten høstdrakt. Håper det faller i smak.

Så sitter jeg her og hører på billig tekno(!) og koser meg. Nyt høsten. Julestrien kommer fort nok den.

Mørket senker seg over oss igjen, de kalde vinder kommer fykende,  løvet faller, høsten er her. Og således er også melankolien her. Den gir rom for mange dikt. ;-) Her er ett jeg skrev her om dagen. Ikke så veldig originalt kanskje, men det er vel heller ikke meningen? Kos dere med dette og en varm kopp kakao mens dere ser på løvet falle i høstmørket.

- Løvet som faller -

Løvet rasler
i høstens kalde vind

et svakt sus
fra fordums tid

et dypt sukk
over livets gang

svakt gløder minnet
der hvor treet en gang var grønt

løvet rasler
faller stille
tatt av tidens vind

Se månen senker seg sakte ned over Oslo. Dessverre hadde jeg ikke stativ. Men noen av de 100 bildene ble OK allikevel.