Jeg er en politikknerd, liten tvil om det. Selv om jeg ikke har vært aktiv i noe politisk parti eller engasjert meg politisk utenfor mine interesseorganisasjoner. Helt fra slutten av ungdomskolen har jeg fulgt med på politiske debatter. Jeg husker jeg nok et dypdykk i FrP sin politikk i de dager, skrev en skoleoppgave om dem. Og jeg må vel innrømme at jeg sympatiserte noe med dem. Det var kanskje min lille opprørsperiode før jeg tok til fornuften og ble moderat, sentrum- og løsningssorientert. På skolevalget på Bø vgs. i ’99 husker jeg at resultatet var noe slikt som 30% SV, 15% Høyre, 40% FrP, og 15% andre parti. Det sier kanskje nok i seg selv om Bø vgs og miljøet der. Ikke en skole jeg vill anbefale til noen.

Nå er det valg igjen og jeg følger med som bare det. Denne uken begynte det virkelig… Det blir jo sagt at vi bare har tre uker valgkamp i Norge. Nå har den blitt utvidet til 4,5 uker ser det ut til. Jeg er for lengre valgkamp. Rett og slett for at det kan gi tid til å diskutere flere politiske saker. Med en kort og intensiv valgkamp blir det stort sett de samme gamle sakene som kommer opp og opp igjen, slik som eldreomsorg og innvandring. Jeg tror folk er lei av de samme temaene hver gang der man kjenner nokså godt til hvor de ulike partiene står. Samtidig er det viktig å ikke overøse denne perioden med politikk slik at de minst interesserte detter av. Man kan senke intensiviteten noe frem til den siste uka eller to. I USA klarer man jo å ha en meget lang valgkamp. Men ulikhetene er mange. For det første skjer det ting underveis, det er en utvikling. Kandidater i hvert parti detter av underveis i nominasjonsprosessene. For det andre skal de nå ut til så mange flere enn i vårt lille land.

Denne første uken har dreid seg alt for mye om regjeringskonstellasjoner etter min mening. Det er selvsagt ingen tvil om at det er uklart hva slags regjering man vil få med et borgerlig flertall, det har da heller ingen forsøkt å legge skjul på. Men det er heller ingen som kan svare på journalistene sine spørsmål om hva som vil skje. Fordi det for det første er helt avhengig av styrkeforholdet mellom partiene. Først og fremst på borgerlig side, men resultatet på sosialistisk side har også en betydning ved et borgerlig flertall. Det er også avhengig av forhandlinger mellom partiene etter valget. Ingen kan garantere hva forhandlinger vil føre til før man har forhandlet, det er jo derfor man skal forhandle. Akkurat som venstresiden sier de skal forhandle etter valget. Nå det er sagt kunne det vært en fordel for de borgerlige partiene om de hadde satt seg ned i sen-våres og funnet noen hovedpunkter der de var enige. Den listen burde vært mer konkret en venstresiden sin 7-punktsliste. Men selv en like vag liste fra høyresiden ville hatt større betydning enn regjeringspartiene sin vage liste, nettopp fordi de ikke har gjort det før.

Vel hva har vi lært denne uken? Vi har sett at FrP går tilbake på løfter og programfestede forslag fordi de vil fremstå som et ansvarlig regjeringsparti. Vi har sett SV gå på en skikkelig smell med tanke på fattigdomsbekjempelse, og måtte til slutt komme med en unnskyldning som satt langt inne. Vi har sett Senterpartiet som fremhever nokså godt at det også er et byparti, men bli slaktet av de politiske kommentatorene og slått fast at det er et bygdeparti. Vi har sett Jonas Gar Større tale fornuftig som vanlig, men ikke være helt på bølgelengde med sitt eget parti, særlig i NRK sin integreringsdebatt.

Det er i alle fall mine oppfatninger. Hva med ukens vinnere og tapere da?

SV: Ingen god uke for SV. Partilederen gikk i egne retoriske grepp i partilederdebatten på NRK, og fikk i fleisen av TV2 uttalelsene for 4 år siden. SV prøvde sitt beste å forsvare seg i blant annet i Søttentretti, men fremstod i mitt syn bare desperate etter å tette en synkende skutte. Dette forstod sannsynligvis kommunikasjonsrådgiverene som fikk overbevist Kristin om å beklage seg til slutt.

Ap: Stoltenberg er stødig og argumenter rolig. At får motargumentert Siv Jensen mye bedre i partilederdebatter enn i dueller, der det er nokså jevnt. Han kommer stadig med stikk i de borgerlige sin økonomiske politikk. Og selv om han styrer relativt etter borgerlige økonomiske hovedprinsipp selv, klarer han stadig å vinne disse slagene om skattepolitikk. Rett og slett for at logikken i argumentasjonen hans er enkel å forstå for folk flest, mens forsvarsargumentasjonen fra de borgerlige kan være vanskelige for mange å forstå uten å ha et par fag i makroøkonomi.

SP: Hvem sa du?

Venstre: Sponheim har vært overraskende passiv denne uken. Han slo til litt på TV2 sin partileder debatt mot Halvorsen. Han virker litt lei. Det kan jeg forsåvidt forstå. “Sukk, skal vi snakke om det de tre største partiene tjener mest på å snakke om IGJEN?” Abid Raja har forøvrig gjort en god fremtoning.

KrF: Høybråten har vært offensiv denne uken. Han forsøkt med ulikt hell å sette KrF sine kjernesaker på kartet selv om det ikke har vært tema. Partiet har gjort gode grep for å favne om sine kjernevelgere så langt. Spørsmålet er om det fører til at man dytter andre velgergrupper lengre fra seg?

Høyre: Nok er sagt om Erna. Hun gjorde det visstnok best denne uken i følge de politiske kommentatorene. Jeg syntes hun har vært litt offensiv, men lurer på om det mer skyldes at Jensen ikke har vært helt på hugget. Jeg syntes Høyre fortsatt ikke tydeliggjørr hva som gjør dem ulike fra FrP, de argumenterer myegenereltt forborgerligg styring. Derfor syntes jeg ikke høyre har gjort det mer en moderat godt for seg selv.

FrP: De var som himmel og hav i forskjell å se Liv Signe Naversete og Siv Jensen i utspørring. Naversete argumenter saklig i mot, Jensen sier bare nei. Sier man nei tre ganger så er noe motbevist i hennes verden kan det virke som. Jeg syntes hun gjorde det katastrofalt dårlig i utspørringene, og har heller ikke gjort det godt i partilederdebatten. Nestlederen kommer jo også med noen merkelige utspill her og der. Og innvandringspolitisk talsmann er i en helt annen verden enn den jeg befinner meg i som vanlig. MEN nå er det nok ikke med de primært snakker til. Selv om FrP prøver å fremstå mer ansvarlige nå i valgkampen, klarer de fortsatt å fremstille seg som utfordreren, outsideren, de som liksom ikke blir hørt på men som egentlig har rett. Og det sympatiserer mange med. Jeg tror de har nådd sin hovedmålgruppe greit den første uken. Kanskje vil de utvide sin appell senere?

Taper: Uavgjort mellom SV og Sp
Vinner: Ingen. Alle partiene taper på å alltid hevde på at de selv er best på alt, og ikke våge og evne å skille seg litt ut fra massen i valgkampen.

Åkei. Nytt forsøk. Vinnere og tapere ovenfor sine kjernevelgere da?
Taper: SV
Vinner: KrF (/FrP?)