Først: Grunnen til dette innlegget kommer til slutt.

Alle medier behøver diskusjon rundt og om mediets fremtoning og innhold. Medier påvirker oss i stor grad, og vi bruker svært mye tid på ulike medier. I mediets utvidede forstand finner vi ikke bare ny kommunikasjonskanaler slik som denne bloggen, men også ulike former for spill. Moderne spill har i stor grad muligheter til å kommunisere, og mulighet til å sende budskap mye tydeligere enn et tradisjonelt medium. Spill har blitt kultur, og brukes av massene. Det mest fremtredende er data og videospill. Som jeg skrev for en liten tid tilbake må derfor dette formidlingsmediet tas alvorlig, og behandles deretter. Ikke bare må anmeldelser behandle spill som mer enn billig underholdning. Vi trenger også generell kritikk og debatt rundt spillene. Dette må ikke utelukkende forbeholdes utviklerne. Fordi vi forbrukere trenger refleksjonen minst like mye for å egenevaluering og for å gi respons til utvikler. Dise mediene sin egenart er jo interaktivitet, dette må ikke forkastes i diskusjonen om spill.

Spill blir diskutert heftig på nettfora i dag. Men oftest dreier ikke diskusjonen seg om spillets etiske kvaliteter, budskap og samfunnsorientering. Kanskje er dette fordi spill ofte mangler disse egenskapene? Jeg tror det også skyldes at spill enda ikke blir tatt med samme alvorlighet som litteratur, musikk og film. Enda konsumet på spill er i ferd med å bli den største kategorien av underholdningskonsum. Spill er mer en hjernedød underholdning selv om det også kan brukes til det. Ser vi på sjangerne levende rollespill (LAIV) og “bord-rollespill” har selvevaluering kommet mye lengre innen disse kategoriene enn jeg opplever dataspill har. Særlig laiv med sine årlige treff, som Knutepunkt, og bøker bare for å utforske, diskutere og utvikle sjangeren. Innen rollespill har det i større grad skilt seg ut en mindre gruppering som gjør nettopp dette, mens den større massen holder seg til det tradisjonelle. Majoriteten debatter gjerne mulige komboer for sine roller, og regeltolkninger. Allikevel syntes minoriteten i økende grad være en leverandør for nytenkning innen rollespill som gradvis blir implementert i majoriteten sine spill.

Innen dataspill har man også en voksende andel “indie” spillutviklere. Altså små utviklere som lager spill langt utenfor massemarkedet, stort sett gratis. Det er mange artige minispill man kan finne. Disse utforsker og utfordrer dataspillene sine grensesnitt og måter å spille på. Men det som slår meg er at disse stort sett er innovative i forhold til hvor enkle spill kan være i utforming og i tekniske løsninger og allikevel gi god underholdning. Dette er også bra! Men sjeldent utfordrer de meg til å resonere over spillene på en annen måte.

På gamer.no forsøkte nylig en skribent seg på en refleksjon rundt spillet Fable II for å fremheve dets kvaliteter. Jeg har ikke spilt spillet så jeg kan ikke bedømme hvor rett skribenten har. Jeg mistenker dog at jeg på mange punkt er uenig. Det er forsåvidt uviktig. Poenget er at dette er spillkritikk på et annet plan en den normale anmeldelse. Artikkelen fikk debatten til å rase på gamer.no sitt forum. Og det må være poenget med slike artikler. Dessverre unnlater mange å diskutere selve artikkelen, og diskuterer heller person og skrivemåte. Kanskje er ikke publikum modent for denne form for spillkritikk enda og må modnes? Alt som er nytt vil alltid møte motstand fra det etablerte. Allikevel skal det nok ikke leges skjul på at skribenten nok ikke traff helt riktig med artikkelen, og var kanskje uheldig med noen formuleringer. Det betyr ikke at vi skal gi opp å forsøke å dissekere spill slik som vi gjør med bøker og film.

Se forøvrig følgende artikkel om GTA IV fra samme skribent. «Sannheten» om GTA finner du der! Anbefales.