Jeg og mamma har snakket en stund om å ta oss en fjelltur i “Ørsdalsheiene”. Mormor kommer fra Ørsdalen, og mamma var mye der i barndomen. Nå bor jo jeg ganske nærme Ørsdalen, og har tenkt på at det hadde vært litt kjekt å gå i fjellheimen der inne. Og mamma vil vel gjerne gå der hun gikk når hun var jenteunge igjen.

Været var jo ikke på den trivelige siden det meste av juli. Vi hadde alerede utsatt turen en gang, og tenkte egentlig å utsette igjen (avlyse) pga. det dårlige værvarselet. Dagen etter sist bloggpost fant vi ut at vi bare fikk ta sjansen. Eller så blir det aldri noe. Det regnet riktignok en del den andre turdagen, men det var en flott tur og været var stort sett godt. Her er noen bilde fra turen.

I forrige uke var det perfekt vær! Perfekt til å se Tour de France. Ingen grunn til å ha dårlig samvitighet for å sitte inne benket foran TV’en midt på dagen. Det er mange år siden jeg har fått sett så mye på TdF som i år. På grunn av sommerjobb eller rett og slett for fint vær. Men i år var regnet som bestilt. Og som jeg har gledet meg. Dette er mitt sportslige høydepunkt gjennom året.

Og i den første uken har vært duket for mye dramatikk. Sjeldent har de flate etappene vært så spennende for samendraget. Men ettersom Astana har festet sitt grep har spenningen dabbet av noe. De andre lagene er for redde eller for svake til å utfordre astana. Det er kjekt at urbrudd går inn av og til, men det er ikke kjekt med et felt som er for daffe til å ta inn brudd når selv når det forsøkes hardt.

Når jeg våknet på lørdag lå jeg og tenkte på at jeg var lei Tour de France. Jeg tror jeg til og med hadde drømt om sykkelrittet. Det ble mye forrige uke. Det var plutselig finere vær på lørdag. Siden det har blitt mye stillesitting i det siste fant jeg ut at det var på tide å dra fram min egen sykkel. Etter litt smøring og pumping la jeg ut på en liten tur som gjorde at jeg gikk glipp av TdF. Passet meg bra. Turen min var ikke så lang så jeg skal ikke påstå jeg brukte hele dagen på dette, men drev med andre ting og fremmfor å se på TV.

Etter turen oppdaterte jeg meg på nett og jeg så hvilken fantastisk etappe jeg hadde gått glipp av. Jeg fikk med meg de siste kiliometerene på TV og analysene etterpå. Evans i brudd, Andy utfordret, Hushovd i falskjerm rett ned fjellsiden og Cancelara som ville ha tilbake trøyen sin. Skjeldent er det så spennende tidlig i en etappe. Jeg glipp av mye. Allikevel angrer jeg ikke i ettertid på at jeg gjorde andre ting. Finværet ville jo ikke bli så da gjaldt det å utnytte det. Men en ting har jeg lært, jeg skal aldri igjen tenke at jeg er lei Tour de France! For mer spennende indrettsarangement får man ikke!

Hoshovd er i bedre form en noen gang. Arvesen er en av rittets største arbeidsjern. Og Armstrong er tilbake. Jeg går glipp av noen dager nå, men jeg gleder meg til fortsetelsen! Regnet er jo tilbake. Ikke som bestilt. Til og med jeg syntes det er kjedelig i lengden. Det gjelder bareå utnytte solgløttene som kommer innimellom. :)

Jo Bech-Karlsen, førsteamanuensis i journalistikk ved Handelshøyskolen BI, mener norske medier har danset på graven til Michael Jackson med deres mediedekning den siste tiden. Det gjelder vel ikke bare norske medier, den vanvittige meidedekningen har vel vært et nærmest verdensfenomen. Nå var også Jackson selv i høyeste grad et verdensfenomen. Det er helt naturlig at hans bortgang får bred dekning med så mange merkelige myter som har svirret rundt denne mannen. Men det får vel være måte på?

Mediene har jo selv innsett att dekningen var for stor. I forrige uke fikk vi flere saker med undersøkelser som viste at den norske befolkning mente dekningen var for massiv, og eksperter uttalte seg. Ja media brukte rett og slett mye tid å å omtale at omtalen er stor samtidig som de fortsatte omtalen i like stort omfang som før! Det forundrer meg jo egentlig ikke. Får media for seg at noe skal dekkes skal det det. Koste hva det koste vil. Vi har jo en rekke ganger sette dette gå hardt utover uskyldige privatpersoner her til lands når media starter heksejakt etter politikere, ja det har jo til og med resultert med selvmord. Uten at media ville ta selvkritikk for det i etterkant.

Tilbake til Michael Jackson. Her var media så oppsatt på å dekke saken, uten at det var noe mer å rapportere om, at journalister kan ha satt ut rykter selv. I alle mytene rundt Jackson kan hvem som helst komme med et nytt rykte i sirkuset som har pågått de siste ukene. Om så er tilfelle er det så respektløs ovenfor den døde sitt minne. Er ikke noe av meningen med mediedekningen å hedre den avdøde? For mediedekningen retter vel seg mot de «sørgende»?

Trolig er det ingen tanker om å hedre som sitter hos mediesjefene. Det er nok å selge sitt medieprodukt i en tid med mangel på saker? Vi kan jo håpe at dette ikke ville ha skjedd i samme omfang hadde dødsfallet skjedd på en annen tid av året. Men ser vi på dekningen andre viktigere saker har fått tviler jeg.

Nå er minneseremonien over. Jeg ser det er flere oppslag i dag også, men så bør det hele være over formoder jeg. Folk må gjerne hedre Michael Jackson, og sørge over hans bortgang. Men for min del har jeg ikke noe forhold til Jackson, og jeg har fått mer enn nok de siste dagene enda jeg har prøvd å unngå nyhetssakene om han. Ja, litt brutalt sagt har jeg rett og slett fått en overdose Michael Jackson nå. Jeg er møkk lei! Dette hører ikke hjemme i nyhetene lengere. La ham hvile i fred, og sett heller på en av hans mange gode plater! Det er å hedre hans minne det.

I disse dager foregår det en debatt om dataspillanmeldere gjør en god nok jobb. Driver de nå kun med forbrukerveiledning og ikke noe anlyse av spillene? Bør ikke spill også anlyseres slik som andre kunstverk? Les mer på http://gamer.no/article.php?articleId=20417 . Mitt innlegg i debatten er gjengitt her:

Dataspill som medium har nok enda ikke kommet ditt at budskapet i spillet i seg selv er avgjørende for folk om de vil kjøpe spillet. Her er det nok en glidende skala fra bøker, film og til spill for generelt viktigheten av budskapene for forbruker. Innen litteraturen forventes det gjerne at verket skal ha en form for budskap, ellers er det kiosk litteratur. Tidvis strekker kanskje anmeldere vel langt for å finne et budskap. For filmmediet har sjeldent kinofilmene vekt på sitt budskap, det er underholdning. Unntaket er selvsagt dokumentarer.

I spillmediet har man ytterst få spill som tar seg sikte som hovedmål å være samfunnskritiske og komme med budskap. Derimot betyr ikke det at underholdningsspill er uten meningsinnhold. Skapere av spillene vil farge spillet med sine holdninger uavhengig om det er intensjonen eller ikke. Grunnlaget for analyser for spill kan derfor ikke være basert på om dette var intensjonen fra spillskaperne. Dersom slik var tilfelle vil ikke en bokanmelder behøve å foreta noen analyse heller, han kunne bare spurt forfatteren hva han egentlig mener. Spørsmålet er om da forfatteren en gang hadde trengt å skrive boken sin? Analysen må være basert på det som faktisk formidles, ikke hva skaperen ønsker (eller ikke ønsker) å formidle. Derfor er analyse i spill også et viktig aspekt av en spillanmeldelse.

Det er underlig å se at så mange her har aversjon og frykt for at spillene deres er noe mer en bare ren underholdning. Det er helt greit å brukes spill som avkobling, det er ingen som tar fra dere det. Det kan man gjerne bruke andre medier som har enda mer meningsinnhold til også. Men det betyr ikke at verket (her spillet) er fritt for meningsinnhold. Dette bør komme frem i anmeldelser for de som er interessert i det.

Jeg opplever at analyser av budskap har vært verdifullt selv om jeg kun ønsket å bruke et kunstverk som underholdning. Analysen får meg gjerne til å bli klar over en underliggende tematikk i verket som jeg kanskje ellers ikke la merke til etter min hunger for underholdning. Dette kan jeg enten gi blaffen i, eller jeg kan tygge mer på tematikken i bakgrunnen mens jeg nyter underholdningen. Underholdningen jeg fortærer påvirker meg enten jeg vil eller ikke. Derfor er anlysen viktig for å ha et kritisk utgangspunkt for påvirkning fra kunsten. Den skal være en bevistgjøring på hvilke verdier som ligger i kunsten, og så må jeg selv seg meg enig i den anlyse og ta stilling til de verdier og budskap som formidles meg.

Er det faktisk slik at det kun er 5 spill i året som kommer ut som har noe som helst form for kulturell formidling/budskap, ja da mener jeg det er noe alvorlig galt med mediet. Er 99% billig kisokunderholdning? Er vi spillere så aptaiske at vi tillater at vi bruker spoass mye tid på har null kulturell verdi? Er ikke spill kultur allikevel? Jeg tror anerledes. Spill, og dataspill derav, er kultur, selv om det har en realtiv stor andel billigunderholdning også. Da er det behov for kulturellanlyse. Dette skal ikke ta overhånd for dagens «forbrukerveiledning» i spillanmeldelse, men er et viktig supplement til anmeldelsen.

Jobbsøking er i grunn en ukul greie. Ikke fordi det er kjpt å ikke ha jobb. Det var litt kjipt med en gang vervet mitt gikk endte. Nå er det bare fint, hadde det bare ikke hvert fordi man må søke jobber. Det er faktisk nokså vanskelig å lete de frem. Også kvartveis inne i skriveprossesen går det stadig opp for meg at denne stillingen ikke passer meg allikevel. Nei, jeg gidder ikke søke om jeg ikke er konfortabel med at jeg er egnet til å gjøre en god jobb…

Skrive søknader er en kunst i seg selv også. Man  leser guider på nett: få med det, ikke skriv det og det. Det er kjipt å skrive flaterende om seg selv, fremmehve seg selv uten å virke som det er det man gjør. Kunsten er egentlig å kun relatere søknaden til utlysningen. Hva kan jeg lever i forhold til de de ønsker. Kun det! Det oppdaget jeg da jeg selv var med i en annsettelseprosses nylig. Alt annet dil spør man om på et intervju. Men svarte hvor vanskelig det er å skrive på en slik finurlig måte. De var jo fornøyd med søknaden min til DNV en gang i tiden, den var til og med på engelsk. Om jeg bare kunne finne den igjen.

Jaja, nå har jeg kranglet med scanner og skriveprogram. Og funnet en del stillinger, og godt i gang med noen søknader. Jeg har fått meg en noenlunde grei mal å gå ut i fra. Så får jeg levert noen søknader i løpet av morgendagen. Jeg søker ikke på en drøss, det gidder jeg ikke. Men det er fint å få sent inn noen før jego g tar sommerferie. Om noen ser en brilliant jobb så er det bare å melde i fra. Jeg har begrenset meg til Stavanger-regionen for denne gang. Med untak kan jo gjøres. Jeg har for eksempel inne en liten søknad hos et departement i Oslo. Søknaden ble svak pga. krig mellom meg og scanneren og tidspress, så forhåpningene mine er ikke voldsomme, men man vet jo aldri! ;-)

Arcon er norges største spillfestival, rett og slett en festival for oss som liker å spille. Ikke dataspill eller vri åtter, men brettspill, rollespill og slikt. Jeg har hatt den glede å delta noen år nå. Hvor mange råder det stor usikkerhet om. I fjor tok jeg turen til Svalbard i stedet, desto større var gleden over å returnere i år! Her er en liten tankeboble fra festivalen.

Det hele startet en varm torsdag for min del. Jeg hadde allerede sneket meg inn i Oslo dagen før og var klar for å gjøre mitt tilbaketog til inn i dette mytiske spillskapermiljøet i Oslo. Jeg hadde snappet opp et rykte om en årsmøte i det eminente spillskaperlaget. Jeg troppet opp, som det ansvarlige styremedlemmet jeg er, og fant en annen person i salen; lederen! Jaja, så var det ikke rare årsmøtet i år (heller), men jeg klarte endelig å unngå å bli gjenvalgt. Ikke at vervet har vært kjipt, men jeg har ikke fulgt opp foreningen godt nok de siste årene føler jeg selv. Det er jo ikke så lett når man har emigrert til det forblåste land…

Yarr! Piratflag! Jippoet («temaet») for Arcon var i år pirater. Festivalen var utmerket skiltet og prydet med piratflagg uansett hvor man kom fra. (Mon tro om de var like flinke til å rydde etter seg?) Kanskje ikke så lurt å advare de handlende lang tid i forveien om pirater i området, men veldig kjekt for oss medpirater. Festivalen hadde nemlig i år flyttet fra Blindern, som festivalen har holdt til på i mange år, til nye lokaler ved Sogn vgs. Og la meg starte med lokalene. Sogn vgs. hadde definitivt bedre fasiliteter. Og i denne særdeles varme helgen var nok mange glade for et relativt godt klimaanlegg. Jeg tror også det var bedre plass enn før, og det stor kantine der mange av brettspillene også ble spilt. Dette var ett flott myldreareale. Allikevel var det dessverre litt mangelfull da det tidvis var for få bord der til brettspilling.

Isle of Clouds! Som på utsiden var den stemningsfylte skiltingen svært god og humoristisk på «innsiden». Og den var nokså informativ. Godt, siden det var nye lokaler. Puljeinformasjonen derimot var fryktelig. Kanskje ikke bunnnivå av hva jeg har opplevd på Arcon, men heller ikke langt unna. Det hang noen små lapper noen steder om puljene. Lappene manglet møterom for rollespill, noen puljer fikk opp lappene kun rett før puljen skulle starte, mens noen puljer fikk aldri opp noen lapp såvidt jeg kunne se. Det rullet også en powerpoint fra en prosjektor, men denne var så bortgjemt og lite oppdatert at jeg tviler noen gadd å se på den mer enn en gang.

Nu så. I år hadde jeg fått den ære av programkomiteen til å arrangere min modul, Draug – Sagn fra Sillejord i først pulje. Altså på fredagsmorgen. Jeg tror aldri jeg har spilt første pulje selv en gang, og forventet egentlig at det da bare er et par tenåringer uten sommerjobb som kom til å dukke opp. Men nei, så feil kan man heldigvis ta! Det dukket opp mange dyktige spille for å spille modulen jeg hadde skrevet i god tid i forveien, altså kvelden før, for dem. Og når vi trengte en tredje spilleder hoppet det opp en kar fra Seljord og tok på seg ansvar! Jeg så deg dessverre aldri igjen på Arcon, men mange takk skal du ha eks-sambygding. Alle tre spillgruppene hadde tilfeldigvis en pause samtidig og jeg fikk inntrykk av at alle hadde det riktig så gøy med modulen. Om de avvek noe fra det som var skrevet spiller selvsagt ingen rolle, det er det de skaper sammen som er viktig.

Grilling! Til min store glede oppdaget jeg at det ble grillet hamburgere. I mange år har det blitt klaget på mattilbudet på Arcon. Det var på tide at det tok seg opp. Risottoen var ikke noe savn… Det ble også servert «overskudd» fra kongressmiddagen i kantina lørdag kveld. Et kjempe tiltak! Det var ikke nok til meg, men jeg oppfordrer Arcon til å gjøre dette til en tradisjon. Ikke for å undergrave kongressmiddagen, men et skikkelig måltid lørdagskveld er det tydeligvis mange som hungrer etter selv om de ikke har tid til å dra på selve kongressmiddagen. Ellers gikk kantina alt for fort tom for masse varer, det førte til at en god del gikk over til en matbutikk for å handle. Kjipt for både de som måtte gå og for «Arcon selv».

Resten av fredagen var puljefri for min del da jeg hadde avlyst Eggstøkkan Wars. Få påmeldte og dårlig forberedelse var grunnene. Spillet skal skrives ferdig en vakker dag, men det blir nok ikke satt opp på Arcon igjen. Det betyr at jeg i stede hang for det meste i kantina og ved Nørwegian Style et al.-standen. Der fikk jeg meg noen fine bøker. Det gleder meg alltid at så mange ulike rollespillere kjøper disse sære bøkene som blir solgt på Arcon. Det viser at spillene som et lite knippe spillskapere på Østlandet mekker for seg selv tros alt blir satt pris på og tatt i bruk av mange andre folk i det ganske land. Forøvrig spilte jeg et zombiebretsspill som var nokså kult. Det hett vel noe slikt som Last day of the earth, og var basert på B-zombiefilmer. Alle klisjeene var tilstede!

Lørdag hadde spennende «sideprogram» med blant annet diskusjon om norske spillkongresser, Arcons historie (Ja det var 25-års jubileum!), kostymekonkurransen, rollespillsnekring og mer. Godt å se sideprogrammet kommer tilbake. Debatten om norske spillkongresser var basert på en provoserende debatttråd på rollespill.net. Diskusjonen var i og for seg svært viktig, men det ble etterhvert en veldig intern greie mellom kongressarrangører på hvordan man kan og bør gjøre ting. Mer som en idémyldring. Ikke så viktig for oss som ikke er med å arrangerer kongresser. Og den store debatten uteble da ingen av de som hevder det norske konet er dødt var tilstede. Men mye kred for å sette debatten opp på programmet. Jeg håper, og tror nokså sikkert, at det var verdifullt for de som er så kule at de tar på seg jobben med å arrangere spillfestivaler.

Ut på kvelden fikk jeg endelig prøvd brettspillet Republic of Rome. Dette spillet som jeg har hørt så mye om gledet jeg meg mye til å få prøve. Det er nokså krevende regler, men det gikk egentlig greit å forstå. Det som var verre å forstå var mekanikkene for hvordan man egentlig vinner. Der må man tenke langsiktig og forutse de andre spillerne. Noe som er vanskelig da det er en del tilfeldige elementer i spillet. Litt for mye egentlig. Det var allikevel svært underholdende og jeg gleder meg til å få spilt det igjen om ikke alt for lenge.

Etter brettspillet vandret jeg en tur til puben. Å gå inn der fra en kjølig sommernatt var som å bli hevet inn i helvete. Så klamt tror jeg aldri har opplevd før. Det tok ikke lange tiden før jeg stakk hjem.

Søndagen var det Draug igjen. Etter en byttehandel på fredag måtte jeg være spilleder. Det var egentlig bare kjekt. Vi satt ute i det fine være og kost oss mens rollene var ute på en forlatt øy i havgapet utenfor Stavanger. De ble skremt av skrømt og havfolk, og til slutt dratt ned i havet alle sammen. Akkurat slik en kongress-modulen skal ende.

Siden jeg kjørte egen bil fikk jeg med meg avslutningsseremonien for første gang. Voldsomt høytidelige ord der til tider. Men som en fan av det formelle og høytidelige ble jeg da bare positivt overasket. Glade folk fikk premiene sine og alt var flott. Jeg stakk fort når seremonien opphørte for å unngå noe ryddeansvar.

For fire-fem år siden skrev jeg også en reiseskildring. Den gang alt for lang slik som nå. En ting jeg definitiv merker har endret seg for meg er at det nå var helt greit at Arcon sluttet. Forrige gang var jeg mer sørgmodig for jeg ville gjerne vært på kongress en uke i strekk. Ikke at det betyr at jeg syntes Arcon er noe dårligere nå, nei kanskje heller tvert om. Det forteller vel heller at jeg begynner å bli gammel, kjip og kravstor i forhold til fasiliteter, mat og sengeplass. ;-)

Arcon 25 var en flott spillfestival! Til neste år vil jeg se flere yngre deltagere (snittalderen ser ut til å være økende, det et bekymringsverdig), bedre mattilbud, de norske rollespillene mye bedre spredt utover på ulike puljer, at jeg selv får prøvd flere kule rollespill og at noen arrangerer Fabula! Da blir jeg en gladglad man.

Til slutt må jeg si at jeg tross alt savnet Blindern og VB. Nostlagien lenge leve. ;)

PS. Jeg har fornyet bloggen min. Isteden for å skrive et innlegg om det, og aldri komme i gang, gikk jeg heller rett på sak. Stay tuned for more.